Presidentens beslutning om å sende Icesave-avtalen til folkeavstemning er et spørsmål til folket om det vil ta på seg, dvs. staten, et ansvar for å betale Icesave-regningen. Om folket sier NEI har ikke presidenten noe alternativ. Da sender han saken tilbake til regjeringen og Alltinget, som han i utgangspunktet ikke hadde tillit til å kunne håndtere den.

I sin redegjørelse for ikke å undertegne Alltingets lov sa presidenten at hans standpunkt til sakens innhold ikke spilte avgjørende rolle, dvs. at han mente at den nye avtalen om Icesave var betraktelig bedre en den forrige, men at siden folket hadde hatt den spesielle lovgivende makten i sine hender, altså folkeavstemningen som forkastet den forrige avtalen, så var det riktig og demokratisk at folket fortsatt skulle få bruke denne makten.

Det Islands president dermed sier er at han faktisk allerede fra første stund var bestemt i å sende en ny avtale om Icesave til folkeavstemning. Dette fortalte han ikke til folket eller politikerne og Islands motparter i forhandlingene. Tvert i mot sa presidenten at han ville ta beslutningen, om han stadfestet loven om Icesave-avtalen, på grunnlag av forhandlingsresultatet. M.a.o. etter at forhandlingsprosessen var over. Det har kommet fram at myndighetene på Island sto i den mening at presidenten ville ta sin beslutning uavhengig av den forrige beslutningen. Om det hadde vært klart før den siste runden med forhandlinger, at saken uansett skulle forelegges folket i folkeavstemning, er det rimelig å anta at det hadde satt sitt preg på forhandlingene.

Det er ingen som anklager presidenten for å være uærlig, men det er mange på Island som mener presidenten kunne ha vært mer opptatt av sakens innhold og mulige konsekvenser for Island og det islandske folket.

Det kan være slik at flertallet av islendingene mener de ikke skal betale for Icesave. Vanlige folk skal ikke betale for private bankers kollaps, mener mange. Om denne strikken hadde blitt strukket helt ut høsten og vinteren 2008 hadde ikke bare bankene rullet men også de fleste selskaper og hjem på Island. Det at islandske myndigheter besluttet å sikre alle innskudd og ta over bankfunksjonene til de kollapsede bankene gjorde at det islandske samfunnet fortsatte å fungere tilnærmet normalt. Det er klart at mange som hadde investert sine sparepenger i bankaksjer tapte, mens de som hadde sine sparepenger på konto i banken tapte ikke. Islandske myndigheter sikret alle sparekontoer helt til topp, altså ikke bare opp til bankgarantifondets maksimum grense. Bankgarantifondet, som de private bankene hadde, var på ingen måte stort nok til å ta på seg oppgaven å utbetale garantibeløpet. Om ikke myndighetene, staten, hadde trådt til, ville mange ha tapt mye mer enn de tross alt gjorde. De samfunnsmessige konsekvensene av det å tøye strikken – vanlige folk skal ikke betale for private bankers kollaps – ville ha satt hele samfunnet over ende. Icesave er i prinsippet en liknende sak. Her er kundene ikke islendinger men briter og nederlendere.

Den uklare jussen i dette er om Icesave var eller ikke var på islandsk eller utenlandsk ansvarsområde. Noen mener at britene og nederlenderne skulle ha kontrollert Icesave og dermed stoppet Landsbankinn i å operere med Icesave nettbanken i Storbritannia og Nederland. Britene og nederlenderne mener derimot at Icesave var en del av den islandske Landsbankinn og derfor underlagt kontroll fra islandske myndigheter.

Det har aldri vært vellykket å be folk om å ta standpunkt i folkeavstemning om økonomiske eller skattemessige spørsmål. For det første er det ofte kompliserte og meget sammensatte saker som ligger bak og for det andre vil folk alltid ha tilbøyelighet til å si NEI til å pålegge seg selv større økonomiske byrder. Det er nok å nevne saker som pris på varer og tjenester etter regioner. En folkeavstemning om fastsettelse av pris på drivstoff vil med sikkerhet ende opp med at drivstoff blir dyrere jo lengre man kommer sentrale strøk med stor omsetning. En folkeavstemning om for eller mot veiavgift i form av bompenger ender gjerne med et NEI. Om veien skal bygges må pengene bevilges og tas bl.a. fra skattebetalere i andre landsdeler.

I den kommende folkeavstemningen blir det islandske folket spurt om det vil betale for Icesave. Det er godt mulig at mange nok mener det er bedre å betale enn å fortsette en nesten håpløs kamp om å slippe.