Går islandsk politikk nærmere et oppgjør? Er det vilje for å trekke de tidligere statsrådene for riksrett for å få avklart deres ansvar? Hvor lenge skal de ansvarlige sitte som folkevalgte i Alltinget? Hvor lenge skal de ansvarlige finansfolka få gå rundt uten å måtte svare for sine handlinger i rettssalen? Det er slike spørsmål som mange på Island stiller i disse dagene.

Det er nå gått en uke siden rapporten fra Alltingets granskningsutvalg ble offentliggjort. Folket har fått anledning til å bli kjent med rapporten. Det er en generell vurdering i samfunnet, blant de lærde og blant menigmann, at rapporten utgjør et usedvanlig godt arbeid. Den er omfattende og samtidig tydelig og klar. Den er faglig sterk og samtidig lett å lese. Den er av og til komisk – tragikomisk – og gir derfor fór til galgenhumoren. Men først og fremst har rapporten folkets tillit – ja slik var det.

Ingen mener rapporten ikke treffer. Stort sett oppfyller den folkets forventninger om ærlighet og grundighet. Dette er en enorm styrke for de som skal arbeide videre med saken. For nå er det et utvalg i Alltinget som tar saken videre og så er det opp til domstolene om de tar det som rapporten beskriver som mistenkelige handlinger og forhold opp og fremme saker. Det er allerede kjent at mange av de forhold som rapporten beskriver er i porteføljen til den spesielle statsanklageren, som ble satt til å etterforske finanskriminalitet i forbindelse med bankkrasjet.

Noen få som har kritisert rapporten er blant de som er hardest kritisert. Denne kritikken er likevel meget lavrøstet. Den som har kritisert rapporten sterkest er den islandske presidenten. Rapporten er i sin helhet på ca 2300 sider i ni bind. Bind 1 – 7 er rapportens hoveddel og handler om selve krasjet og hendelsesløpet. Bind 8 og 9 er tilleggsrapporter om ulike temaer som etikk og arbeidsmåter, herunder om rollen til mediene og sosialpsykologiske aspekter, og krysseierskap og bankenes lånepolitikk. I tilleggsdelen av rapporten omtales presidentens rolle i finansekspansjonen. Forfatterne mener at presidenten trakk embetet over streken slik at presidenten ble større aktør i samfunnet enn det lov og regler og særlig tradisjon tilsier. Rapporten peker også på at det ikke er noen klare retningslinjer for hvor presidenten skal ha sitt domene. Om mye ligner dette på den diskusjonen som man har hatt i Norge angående rollen til den norske kronprinsen. Rapporten karakteriserer presidentens rolle som at han var ”cheerleader” for finansekspansjonen og at han bidro sterkt til å undergrave en kritisk holdning til utviklingen av den islandske økonomien. Dette er selvfølgelig alvorlig kritikk, noe som førte til sterke protester fra presidenten selv i intervjuer med islandske medier.

Av de tre statsråder som rapporten kritiserer hardest og mener de har begått alvorlig forsømmelse er det bare en, Björgvin G Sigurðsson fra Samfylkingin, som sat som reprrsentant i Alltinget når rapporten kom. De to andre, tidligere statsminister Geir H Haarde og tidligere finansminsiter Árni Mathiesen, er ikke lenger folkevalgte. Sigurðsson trakk seg umiddelbart etter at rapporten kom. Samtidig framsatte han et ønske om at Alltinget kalte sammen riksrett slik at han kunne møte for retten og få en rettferdig prosess. Dette standpunktet gjør det letter for det utvalget i Alltinget som skal ta standpunkt til riksrett å ta en avgjørelse. Riksrett har aldri før blitt kalt sammen og det er derfor viktig at Alltinget handler slik grunnloven gir mulighet til. For de som er kritisert bør det være viktig å få avklart om de er skyldige eller uskyldige. Slik rapporten beskriver myndighetenes handlinger før og under bankkrasjet vil historiens dom være helt klar dersom ikke domstolen sier noe annet.

I tillegg til Alltingsmann Sigurðsson har to andre representanter trukket seg fra sine verv. Begge tilhører Selvstendighetspartiet. Den ene er partiets nestleder. Flere representanter ligger under tungt press om å trekke seg. Disse har hatt forskjellige roller i finansekspansjonen – noen direkte involvert i finansvikingenes nettverk og andre som tok i mot diger pengestøtte i sine valgkampanjer. Om flere av disse ikke trekker seg nå vil velgerne sørge for at de ikke kommer langt i neste valg.

En av de som er ute i hardt vær er lederen for Selvstendighetspartiet, Bjarni Benediktsson. Det er ikke bare at han har hatt flittig omgang med mange av finansvikingene, men han kan på mange måter betraktes som en av de før han gikk inn i politikken. Benediktssons familie er en av de rikeste på Island og selv var Benediktsson leder for flere av selskapene. Foreløpig dreier det seg ikke om anklager om ulovligheter, men det reises spørsmål om tillit og om Benediktsson vil få fred og ro til å lede det skakkjørte partiet videre, når han selv har fanget fullt med å forsvare seg selv privat.

Det blir interessant å følge utviklingen i den islandske politikken framover.