Selvstendighetspartiet på Island tilsvarer Høyre i Norge. Selvstendighetspartiet ble etablert i 1929 ved at Det konservative partiet og Det liberale partiet slo seg sammen. Partiet har alltid vært det største eller et av de største partiene på Island. Partiet har sittet med ledelsen i regjering i lange perioder og i Islands største kommune Reykjavík hadde partiet alene flertallet i årtier. En av de store lederne i partiet i etterkrigstida var Gunnar Thoroddsen. Han var borgmester i Reykjavík fra 1947 til 1959 og han satt i partiets ledelse.

Det som kjennetegnet Selvstendighetspartiet var at det klarte å forene ulike politiske retninger på høyrefløyen i islandsk politikk. Partiet var så å si alene høyrefløyen. Partiet kunne fremstå som liberalt parti når det passet og som et konservativt parti når det passet. Det var ikke alltid at alt gikk knirkefritt for seg. Det at Gunnar Thoroddsen støttet feil person i presidentvalg førte til at han fikk sterke fiender i partiet og det tok ikke slutt.

I Thoroddens biografi, som er skrevet av Guðni Th. Jóhannesson, fortelles det bl.a. om at partiet bygget opp en „partimaskin“ som hadde som formål å registrere politiske holdninger til folk. Før kommunevalget i 1958 hadde regjering, under ledelse av Fremskrittspartiets (senterpartiet) leder, fått til en lovendring som hindret partiene å ha representanter i valglokalene for å registrere hvem som hadde avgitt stemme. Dette førte til at partiene måtte skifte taktikk og endre det man populært kalte ”valgmaskinen”.

I boka sier bl.a. ”Den store partimaskinen forble i hovedsak uendret: Reykjavík var delt opp i 120 områder med gjennomsnitt 5 – 10 partirepresentanter i hver (til sammen 654 tidlig i 1957). De registrerte holdningene til sine naboer, som ble ført inn i et register i Valhall, partiets hovedkvarter ved Suðurgata. Baldvin og Birgir (de som ledet partimaskinen) gikk så sterkt inn i rollen sin at de kjente nesten alle partirepresentantene ved navn også deres telefonnumre. På arbeidsplassene var et mektig tillitsmannssystem nyttig. Der overhørte selvstendighetspartistene arbeidskollegaenes samtaler om daglige saker og leverte rapporter om deres politiske ståsteder til hovedkvarteret i Valhall. Det var partiets mål å ha tillitsmenn i alle virksomheter med over 10 ansatte og hver og en skulle være ”troverdig og dyktig” (i 1957 hadde Selvstendighetspartiet 392 registrerte tillitsmenn på arbeidsplassene).”

Gunnar Thoroddsen ble bevisst holt utenfor regjering når Selvstendighetspartiet deltok i regjering. I 1980 dannet Thoroddsen og flere av hans partifeller fra Selvstendighetspartiet regjering sammen med Fremskrittspartiet (senterparti) og Folkealliansen (sosialistparti) med Thoroddsen som statsminister. Regjeringen satt til 1983. Bare noen få måneder etter det døde Gunnar Thoroddsen av blodkreft.

Forfatteren, Guðni Th Jóhannesson, har hatt tilgang til Thoroddsens rikelige materiell, bl.a. alle hans dagbøker. Thoroddsen førte utførlige dagbøker der han kommenterte politikk og partiets tilstand, men også hans personlige tilstand.

Det er sjelden at man får tilgang til de innerste rom i en partiorganisasjon så godt dokumentert som her. Biografien åpner for en ny forståelse på islandsk politikk i etterkrigstida.