Nord-Island har ca 36 tusen innbyggere. Infrastrukturen er relativt god og til tross for noen få fjelloverganger er det ikke ofte at veien stenges på grunn av snø eller uvær. Om vi tar utgangspunkt i Akureyri, landsdelens største tettsted, med om lag halvparten av landsdelens innbyggere så vil man rekke ut til alle steder i landsdelen på mindre enn to timer.

På Island ligger ansvaret for barnehagene og grunnskolene hos kommunene mens staten ved Utdanningsdepartementet har ansvar for videregående skoler og høyere utdanning. Barnehagen på Island, som kalles ”leikskóli” (lekeskole), er en del av det offentlige skolesystemet og arbeider ifølge læreplaner fra departementet.

Island fikk sin utdanningseksplosjon på 1970 tallet. Grunnskolen ble først i praksis og siden i følge lov en 10 årig skole med start ved 6 års alderen. Før 1970 var videregående skoler – gymnaser – få og Islands Universitet var alene om høyere utdanning. Lærerskolen var på videregående nivå, men ble etter hvert ført opp på høyskolenivå.

Rundt 1970 diskuterte man utviklingen av nye videregående skoler som skulle komme i tillegg til de gamle gymnasene. Den første skolen etter et nytt modulsystem var ”Menntaskólinn í Hamrahlíð“ (Videregående skolen i Hamrahlíð) i Reykjavík. I stedet for å kjøre tradisjonelt med 4 årstrinn og klasser ble den nye skolen organisert i moduler og vekttall eller enheter. Modulene ble gjennomført i to økter i året, høst og vår. Alle fag ble modulisert i moduler av forskjellig størrelse ut i fra antall timer. En to timers modul ga 1 vekttall eller enhet og seks times modul ga tre vekttall. Opplæringen ble organisert etter studielinjer, der beslektete linjer hadde mye til felles. Et visst antall vekttall innen linje var valgfritt for elevene og i tillegg kunne elevene velge noen vekttall helt fritt, uavhengig av linje.  Elevene hadde muligheter til å velge eller komponere sitt eget løp etter skolens regler. Det nye systemet viste seg fort å være både fleksibelt og motiverende og det passet like godt for allmennfag som yrkesfag. I løpet av 1970 og 1980 tallet ble det opprettet ”fjölbrautaskólar“ (mange-linje-skoler) i alle landsdeler. Store elevgrupper, som ellers ikke ville hatt mulighet til å ta utdanning, fikk opplæringstilbud lokalt. De nye skolene, som i mange tilfeller kombinerte allmennfag og yrkesfag, ble sentrale utdannings- og kulturinstitusjoner i lokalsamfunnet. Det er påstått at de nye skolene hindret fraflytting og styrket bosettingsgrunnlaget. Det er også mange som påstår at det er lettere å flytte tilbake hjem, etter universitets- eller høyskoleutdanning, om man har gått på videregående i hjembygda.

Tilbake til Nord-Island
Området Nordland vest teller 7 kommuner. Der bor ca 7400 innbyggere. Det er ca en times bilkjøring mellom de to største tettstedene Blönduós (ca 2000 innbyggere) og Sauðárkrókur (ca 4000 innbyggere). I området er 8 barnehager, 7 grunnskoler, 2 videregående skoler og en undervisningsinstitusjon innen høyere utdanning. I tillegg er det 1 voksenopplæringssenter og 3 musikkskoler, 5 folkebibliotek og 7 museer av forskjellig art.

Området Nordland øst teller 15 kommuner og ca 29 tusen innbyggere, hvor av Akureyri med i underkant av 18 tusen innbyggere. Det er i fleste tilfeller mindre enn en times bilkjøring mellom de største tettstedene. I dette området er å finne 37 barnehager, 28 grunnskoler, 5 videregående skoler og et universitet i Akureyri. I tillegg er det 4 voksenopplæringssenter og 17 musikkskoler, 18 folkebibliotek og 12 museer av forskjellig art.

Utbygging på kort tid
Om vi går ca 20 år tilbake i tid vil vi se et annet bilde. Det er færre utdanningsinstitusjoner og tilbudet er begrenset. Elever fra de mindre stedene måtte reise og bo på internater eller hybler for å gå på videregående skoler. Nå er skolene blitt flere og de gir bedre tilbud. Det å etablere en videregående skole i et lokalsamfunn skaper muligheter for andre virksomheter, som bedre biblioteker og museer og forsknings- og utviklingsarbeid. Det har derfor vært betydelig press fra lokale politikere og Alltingsrepresentanter fra distriktene for å bygge ut skolesystemet. Samtidig har utdanningstilbud i og rundt Reykjavik økt massivt de siste 10 – 15 årene.

For 20 år siden var man i ferd med å bygge ut lærerskolen til høyskole. Da var Islands universitet i Reykjavik alene om utdanningstilbud på høyere nivå. I dag er det 7 universiteter og høyskoler og 35 videregående skoler. De siste tallene forteller at en av tre islendinger går på skole. Nesten halvpartene av elevandelen er på grunnskole, drøye 30 % går på videregående og 20 % går i høyere utdanning.

Samtidig som elevantallet vokste mye ble skolene rustet opp. På siste delen av 1990 tallet hadde man nådd en metning, antall elever/studenter sluttet å vokse raskt. Det var begge deler at man hadde nådd langt ut med utdanningstilbudet og at arbeidslivet ble mer attraktivt som alternativ til å studere. De siste ti årene har utbyggingen fortsatt, men uten at man har greid å få mye flere inn i utdanning. Skolene har ansatt flere lærere og andre ansatte i skolene. Mens antall elever økte bare med noen få prosenter økte antall lærere med over 40 % og antall andre ansatte i skolene med over 60 %.

På 1970 og 1980 tallet, mens utbyggingen av de modulbaserte skolene foregikk i full fart, var kostnaden per elev på videregående nivå ganske lav og lavere enn i andre land. Dette ble tolket i den retning at det nye systemet var kostnadseffektivt. I dag er kostnad per elev høy og høyere enn i mange andre land som Island sammenligner seg med. Det viste seg at det systemet som skulle være kostnadseffektivt også kunne være dyrt i drift.

Etter bankkrasjet har man tatt fram sparekniven. De siste årene har det vært gjennomført store kutt i skolene. Noen kommentatorer mener kutt vil føre til betydelig dårligere utdanning og at det vil svekke Islands mulighet til å reise seg fra krisen. Andre mener at kuttene vil føre til skjerpelse og mer realistisk utdanningssystem og at man kan opprettholde fullverdig utdanning med mindre kostnader. De neste årene vil vise hvor Island går.

I neste artikkel vil vi ta for oss det kommunale fellesskapet.