Islandske medier forteller at mange ledere på Island har gått opp i lønn fra bankkollapsen. Det fortelles om ledere som tjener mer enn 600 tusen NOK i måneden. Flere av de som tjener store beløp jobber i konkursboene til de gamle bankene. Fem personer i ledelsen for konkursboet til Glitnir bank deler 17,5 millioner NOK mellom seg, dvs. ca 3,5 millioner i årslønn. Noen mener dette er som å spise eplet innenifra. Tilsvarende beløp er å finne i årsrapporten til Landsbankinn, men noe mindre beløp når det gjelder Kaupthing.

At folk som sliter med å få endene til å møtes fokuserer på de skyhøye lønningene til den nye finanseliten, er ikke rart. Myndighetene blir oppfordret til å gjøre noe for å motvirke grådigheten. Problemet er at de ikke kan gjøre noe for å hindre bankene i å betale høye lønn til sine ledere siden bankene er private banker.

Etter at banksystemet kollapset høsten 2008 og bankene gikk konkurs ble nye banker etablert for å overta de gamle bankenes funksjoner. De nye bankene eies for det meste av konkursboene til de gamle bankene, men med staten som mindretallsmedeier. Staten står likevel som garantist for bankene. Det betyr at bankene lever på statens nåde. På grunn av strenge valutarestriksjoner kan man ikke fritt flytte kapital til eller fra Island. De private bankenes market er derfor til stor del styrt av politiske beslutninger, men bankenes indre liv styres av bankene selv. Bankene skal ikke kunne vokse seg ut over alle jorder, men fortsatt kan de betale sine ledere lønn som de fleste bare drømmer om.

Island i dag har mange motsetninger. En kommune på Øst-Island sliter med økonomien og må spare og sette opp prisen på de fleste kommunale tjenestene. Samtidig må kommunen, som har ca 4500 innbyggere, betale sin tidligere rådmann ”ventelønn” på 25 tusen NOK i måneden inntil et år etter at rådmannen sluttet. Dette til tross for at den tidligere rådmannen fikk seg raskt en ny jobb, en lederjobb i et departement. Her har det ikke skjedd noe ulovlig og alt går etter avtaler. Likevel syns mange som sliter med å klare 15 tusen i måneden for en jobb, at den tidligere rådmannen kunne sagt fra seg ”ventelønnen”, som jo er tenkt som lønn mens man venter på en ny inntekt, på en ny jobb.