Det er mange motsetninger i det islandske samfunnet og flere som er forskjellig fra det som vi kjenner til i Norge. En ting er pensjon. I Norge er pensjonen vår sikret av staten. Oljefondet er omdøpt til pensjonsfond. På Island har staten ikke laget et fond for å sikre at de eldre har inntekter når de slutter å jobbe, det har arbeidstakerne selv gjort. Allerede tidlig på 1970 tallet inngikk arbeiderbevegelsen og arbeidstakerne en avtale om å etablere pensjonsfond. Arbeidstakerne betalte en fast prosent av lønna til sitt fond og arbeidsgiverne betalte også en prosentandel av lønnsutgiftene til arbeidstakerens fond. Etter hvert ble det mange forskjellige fond som siden begynte å samarbeide og nå er mange av pensjonsfondene slått sammen.

I pensjonsfondenes styre sitter representanter for begge parter. Pensjonsfondene på Island er derfor utenfor den ordinære politiske rammen og styres ikke av myndighetene. Derfor har myndighetene ikke kunnet ”ta pensjonsfondene i bruk” for å løse den umiddelbare krisen. Før bankkrasjet var fondenes størrelse på inntil 130 prosent av BNP (den totale verdien av landets produksjon). På grunn av den internasjonale finanskrisen og bankkrasjet på Island har verdiene falt til ca 100 prosent BNP.

Til tross for at finanssystemet og den statlige økonomien på Island kollapset i 2008 er islandske lønnstakere rimelig sikre på sin pensjon. Pensjonsfondene er deres eiendom.