Tidligere statsminister, sentralbanksjef og partileder i Selvstendighetspartiet som nå kler redaktørstolen i Morgunblaðið skriver i dagens leder at i alle andre land ville statsminister Jóhanna Sigurðardóttir, ha resignert. Grunnen er uklarheter rundt den lønnsmessige delen av ansettelsen av den nye sentralbanksjefen Már Guðmundsson.

Opposisjonspolitikere har på en meget aggresiv måte anklaget statsministeren for å ha styrt prosessen og blandet seg inn i beslutninger om sentralbanksjefens lønn. Reddaktøren i Morgunblaðið tar saken opp og av et ikke mindre aggressivitet sammenligner saken med Watergate i USA og andre internasjonale politiske skandaler.

Det var redaktøren som satt i sjefstolen i sentralbanken når Islands økonomi kollapset. Det var han som ikke gjorde jobben sin. Det var han som styrte den islandske skuta, statsminister i 15 år, ut på det åpne havet for så å forlise. Det var han som satt i stolen i sentralbanken høsten 2008 og ville ikke gi seg før Alltinget vedtok nye lover om at han ikke kunne sitte der. Det er nå den tidligere avsatte sentralbanksjefen som nå bruker Morgunblaðið for å skyte kanonskudd mot statsministeren. Morgunblaið eies av et av Islands rikeste rederier, ækonomiske krefter som ænsker seg til bake til de liberale tidene der „man tjente penger om dagen og grillet om kvelden“, som hovedideologen så fint formulerte det. („Að græða á daginn og grilla á kvöldin“; Hannes Hólmsteinn Gissurarson). Der man i de liberale tidene kunne skyte med kanaoner på folkets demokratiske rettigheter er situasjonen nå slik at redaktøren skyter med sin kanon ut fra glasshuset.

I alle andre land enn Island hadde en slik person trukket seg godt tilbake og skammet seg. Så langt nede ligger de etiske normene for en sømmelig oppførsel at han som personifiserer finanskollapsen på Island nå angriper hun som står i ledelse for å redde det man kan redde. Det skal letes lenge for å finne en ripe i lakken til den tidligere flyvertinnen, den tålmodige kvinnen som har stått og kjempet for de svake og fattige, kjempet for folks rettigheter. Statsminister Jóhanna Sigurðardóttir er ikke den lederen som snakker høyt eller mye. Hun representerer kanskje ikke den moderne lederen og hun er sikkert ikke partiets framtidige leder – men hun står på slik hun har gjort lenge og et pust fra en avsatt sentralbanksjef gjør at hun blir mer bestemt i å fullføre den oppgaven hun tok på seg våren 2009 som partileder og statsminister.

Det er likevel noe merkelig at så mange representanter i Alltinget er mer opptatt av å ta det ene statsrådet etter det andre eller andre framtredende representanter for regjeringspartiene. Det går ikke den dagen at ikke en eller flere oppfordres til å trekke seg. Slik var det i de liberale tidene at man fikk alt vedtatt. Nå er de gamle flertallspartiene kommet i mindretall og representantene blir mer og mer sure og gretne.