Det er tydelig at mange på Island har fått nokk. Journalist Magnús Geir Eyjólfsson på nettavisen ”Pressan” (www.pressan.is) skriver i bloggen sin at han ikke gidder mer. Tusener har markert at de liker innlegget. Vi gjengir innlegget i en lett oversettelse. Det er ganske typisk for det mange tenker.

 ”Er det for mye å be om at vi gjør en ting riktig? Bare en? Jeg ber ikke om mer. Og det i enighet og fred.
Grunnlovstabben i går er bare den siste sluttlenken i en sammenhengende marerittperiode, som startet med gjenreisningen av det såkalte Nye Island. Dette vakre landet vårt, som har så mange muligheter å by på, er blitt til et verdens ”asshole”. Og det er bare vår egen skyld.

Hva er det Nye Island? Hva står det for? Hvis jeg skal svare så er det sinne, misunnelse, nedverdigelse, korrupsjon, mindreverdighetskompleks, etablering av klikker og kunnskapsløshet. Dette er de syv Islandssyndene.

Politikerne og følgesvennene deres har gått foran i alt dette. De gjør sitt beste til å gjøre enkeltpersoner mistenkelige på all mulig måte. Alltingsrepresentant for Fremskrittspartiet, det islandske senterpartiet, publiserte her forleden dag en ”dødsliste” over de som har jobbet i Landsbankinn, knyttet de opp til et politisk parti og så godt som sa at de ikke var ønskelige i samfunnet. Beskjeden var: De som jobbet i bank i de gode årene er spedalske og burde helst av alt dra til Bangladesh.

Nå vil en Alltingsrepresentant for Selvstendighetspartiet få opplyst hvem har vært intervjuet på nyheter og nyhetsrelaterte programmer på RUV (islandsk NRK). Har han ikke noe annet å gjøre enn å så mistenkelighet? Min beskjed: Gå og gjør jobben din som jeg bl.a. betaler deg for å gjøre. Du hadde heller brukt din tid til å gjennomgå reglene for Grunnlovstinget enn å plukke ut personer for å denge løs på.

EU debatter er på samme lave nivået. Dersom Alltingsrepresentantene hadde i full alvor giddet å skaffe seg informasjon om tilpasningsprosessen før tinget stemte over det, så kunne vi vært seriøst og diskutere selve saken og ikke kun barnslig krangel om tilpasning eller ikke. Alt dette var kjent fra før. Men representantene var for opptatt av å anklage hver annen om landsvik fra talerstolen og derfor gikk informasjonen forbi dem alle. 

Det er ikke slik at våre businessfolk gjør det godt. Bankene ansetter uten å nøle folk som var nøkkelfolk i konkurransebrudd. En ble banksjef og en annen ble direktør. Av en eller annen grunne er holdningene her slike at brudd på konkurranseregler teller til fordel for folk. De er ikke uetiske, de er sikkelige konkurransefolk.

En gruppe kjørte et kjempestort entreprenørselskap i senk. Banken tok over selskapet, solgte de beste bitene til dekkpersoner til samme gruppen som hadde kjørt selskapet i senk og beholder selv skrapet og bokfører det som tap. Tre måneder senere – tallet er 3 – har de tidligere eierne kjøpt halve selskapet av dekkpersonene.

Et telefonselskap spionerer på kundene sine og bruker informasjonen i forretningsøyemed. Spionerer! Selskapet viste alt nom telefonbruken til kundene og brukte informasjonen til å skaffe flere kunder. Etter at det ble opplyst kommer selskapet med den dårligste unnskyldningen – den at de ikke viste at dette var ulovlig. Hvilken sikkerhet har jeg for at dette samme telefonselskapet ikke overvåker min internettbruk? For eksempel at det kan nøyaktig se hvilke hjemmesider jeg går inn på, hvor mye jeg laster ned og hvor lenge jeg er på internett o.s.v.

Her kommer en uendelig liste over saker som det enten er uenighet om eller har vært hardt diskutert, kranglet om, de siste månedene: Icesave, EU, Magma, Vestia, Venstre-Grønne, surrogatmødre, privatisering av bankene (den senere), IMF, hjemmenes gjeldsbyrde, grunnlovstinget, fiskerikvotene, landbruket, sammenslåing av departementer, granskningen av bankkollapsen, Riksretten, lønnsavtalene, private sykehus, datalagringssenter, bussene, Energiselskapene, energikraftverkene, veitoller, bankenes konkursstyrer, kirken, …

Her er en fullkommen liste over det alle i samfunnet er enige om: Det islandske håndballandslaget.

Alt sammen smitter ut i samfunnet. Det holder å lese blogg, lese kommentarene i nettavisene, er.is og andre snakkesider på nettet. Over alt trer de syv Islandssyndene fram. Kan det være rart at islendinger flykter fra landet, særlig de unge?

Selv skjeler jeg av og til globusen på nattbordet til vår førstefødte. Jeg tenker ofte på det svenske velferdssystemet, kanadiernes frilynte holdning, tyskernes organisering, nærheten til Goodison Park og friheten i New York. Jeg tenker aldri på Norge. Heller ikke på Hólmavík (familiær vits).”

Det er ikke mye å legge til. Det er mange som er blitt lei av at politikerne vil heller krangle om alt enn å søke enighet for å løse oppgaver og problemer. Den siste saken de krangler om er at en gang i fjor høst ble det funnet en datamaskin inne i Alltingshusets kontorlandskap. Maskinen var koplet til Alltingets nettverk. Alle kjennetegn var filet vekk. Ingen har vedgått eierskapet til maskinen. Hva den forlatte maskinen gjorde der vet ingen. Ingen ble opplyst om dette – Alltingspresidenten fikk kjennskap og statsministeren fikk vite at noen hadde funnet en tilkoplet datamaskin som surret og knaste på informasjon.

Det er lansert en teori om at datamaskinen var blitt gal av å høre på den islandske politikken. Om den skulle ha hatt en oppgave å levere informasjon til utenforstående så har det vært helt uskadelig siden de utenforstående ikke ville ha forstått noen ting. Om maskinen hadde hatt mulighet til å høre på diskusjonene etterpå, etter at den var frakoplet så ville den fått vite at alle anklager alle for å ha plassert maskinen der for å spionere på de andre. Det ville sikkert maskinen hatt stor glede av.