Det islandske Viðskiptablaðið intervjuer Þórður Friðjónsson, sjefen for den islandske børsen, Kauphöllin, som tidligere var departementssjef i Handelsdepartementet og sjefen for Institutt for Nasjonaløkonomi (som ble lagt ned for å gi Sentralbanken under Davíð Oddssons ledelse en større tyngde) om prosessen med privatiseringen av de statlige bankene.

Vi er tilbake til 1988 og Friðjónsson er departementssjef. Det hadde foregått forhandlinger mellom staten og den svenske storbanken SEB om kjøp av den islandske Landsbankinn. Forhandlingene hadde gått bra og var kommet så langt at neste skritt var at SEB skulle sende inn et forpliktende tilbud. Det skjedde aldri. Friðjónsson sier at hann ikke vet og ikke har fått vite hvorfor det hele ble stoppet. Han fikk klar beskjed om å fortelle SEB at man ikke ønsket tilbud slik det var avtalt og planlagt. Det var et ministerutvalg som besluttet i denne saken. I ministerutvalget satt statsminister Davíð Oddsson fra Selvstendighetspartiet, Halldór Ásgrímsson fra Fremskrittspartiet (islandske senterpartiet), Finnur Ingólfsson fra Fremskrittspartiet og Geir Haarde fra Selvstendighetspartiet. Dersom planen med SEB hadde gått opp hadde en betydelig utenlandsk bank kommet til Island med solid driftsmodell og annen driftspolitikk enn det som ble virkeligheten når de tre maktsentrene innen islandsk finans fikk eierskap til bankene, mener Friðjónsson.

Friðjónsson mener også at det burde ha vært Sentralbanken og Kredittilsynet som satt stopper for etableringen og utviklingen av Icesave. Icesave i Nederland ble ikke lansert før i 2008 og da viste man hvordan det sto til og at risikone var overveldende for at det skulle gå galt. I fellesskap kunne Sentralbanken og Kredittilsynet satt stopper for dette ved å erklære tydelig motstand mot at bankene samlet innskudd på kontoer i utlandet og skjulte seg bak islandsk statsgaranti.

Etter privatiseringen av de islandske statsbankene satt tre grupperinge med eierskapet og makta. I stedet for et delt og desentralisert eierskap, som man snakket om i den tidligeste fasen av privatiseringsprosessen på tidlig 1990 tallet, så fikk man en sterk konsentrasjon. Det at statsrådene og de politiske partiene fikk bestemme fordelingen og hvem de viktigste bitene gikk til er i disse kretsene ikke betraktet som korrupsjon men som et vennebragd. Om Alltingets granskingsutvalg og de spesielle etterforskerne finne noe annet ut av forholdene mellom politikk og finans er det bare fremtiden som har svar på.