Ved flere anledninger har det politiske systemet på Island vært diskutert og skrevet om. Mange og nå stadig flere fokuserer på det politiske systemet og politiske relasjoner for å finne årsakene til at det gikk slik det gikk. ”Kameratsamfunnet” (kunningjaþjóðfélagið) er et begrep som blir oftere brukt i diskusjonene.

For en stund siden ga RUV-journalisten Sigrún Davíðsdóttir, et foredrag i Historikerforeningen om krisen og kameratsamfunnet. Statsviteren Sigurbjörg Sigurgeirsdóttir, har i flere avisinnlegg og innlegg på blogg behandlet temaet. Sigurbjörg skriver: ”En uttrykksform for kameratsamfunnet er kameratkapitalismen. Der har familie-, venne-, og politisk interesse- og bekjentskapsrelasjoner dannet et intimt politisk, administrativt og økonomisk nettverk. Privatvennenes nettverk og en form for ”kjærlighetsrelasjon” mellom politikere og framstående personer i forretningslivet blir da en uttrykksform for kameratkapitalismen. En annen uttrykksform er det kameratskap som oppstår innenfor administrasjonen når slektskap, vennskap, og politiske interesse- og bekjentskap har mer å si om ansettelse i offentlige stillinger enn kompetanse og erfaring. I det daglige kalles dette politisk klikkdannelse eller politiske venneansettelser (political cronyism).. Når politiske venneansettelser har foregått i flere år og det samme politiske partiet eller partiene har sittet med makta over lang tid oppstår et kameratsamfunn innenfor administrasjonen, dvs. kameratadministrasjon.” I sine artikler har Sigurbjörg skrevet om hvordan det oppstår forventninger om lydighet og troskap som følge av politisk venneansettelse. ”Mellom den som ansetter og den ansatte oppstår et forhold som kan sammenlignes med ”et klientforhold”, der den som ansetter blir en ”verge” for den som blir ansatt. På engelsk kalles dette for ”clientelism” og vergen kalles for ”patron”, skriver Sigurbjörg. Det er ikke slik at kameratsamfunnet er et utstrakt kjærlighetssamfunn. Så lenge beskyttelsen er der virker alt bra, men med engang og den ”politiske beskytteren” forsvinner skapes usikkerhet hos ”klientene”. Det kan oppstå intriger og maktkamp mellom enkeltindivider og avdelinger i departementene mens man konkurrerer om den nye statsrådens oppmerksomhet. Å komme seg inn i varmen spiller stor rolle for å komme seg ut fra ”det gamle kameratsamfunnet” og få nye muligheter i det ”nye kameratsamfunnet”. Når det skjer på den måten kan kameratadministrasjonen fort bli et system som fokuserer mest på seg selv og svekker den administrative funksjonen. ”Politiske venneansettelser svekker administrasjonene”, konkluderer Sigurbjörg.

I sine artikler nevner Sigurbjörg eksempler om ansettelser som illustrerer problematikken. Forhenværende finansminister ansatte ordføreren i en av de største kommunene i sin valgkrets som statssekretær. Departementssjefen i finansdepartementet hadde en stor aksjepost i en av de kollapsete bankene, men fikk solgt seg ut i dagene før kollapsen. Datteren til rådmannen i en av landets store kommuner fikk oppdrag i millionklassen i kommunen som faren styrte. Statsadvokaten som har en sønn som er direktør for et holdingsselskap som nå granskes i forbindelse med finanskrasjet. Dette er bare noen få eksempler som har vært oppe i mediene, på relasjoner hvor interessekonfliktene er tydelige.

Det islandske samfunnet er et lite samfunn med sterke relasjoner mellom folk. Sunne familierelasjoner og vennskap mellom folk er selvsagt en styrke for alle samfunn, særlig småsamfunn som trenger sterk intern styrke for å hevde seg i storsamfunnet. Ulempene er innlysende når disse relasjonene brukes internt i samfunnet for å etablere maktstrukturer som går på tvers av demokratiske prinsipper. Det er dette som har skjedd på Island. Det er dette som islendingene må rive opp med røttene for å komme seg videre.