Det er mye sagt og skrevet om Island og islandsk økonomi. Man beskriver landet som nærmest dødssykt eller sterkt pleietrengende. Man ser på IMF som legen, noen mener at IMFs legekunst er en hestekur. Noen mener at Island aldri rekker å bli med i EU – landet vil bli konkurs før det kommer så langt at man får forhandlet om en avtale.

I de politiske kretsene på Island hersker fullstendig forvirring. Partiene som har flertallet i Alltinget er i mange saker fullstendig uenige og trekker i motsatt retning. Opposisjonen virker mer interessert i å skape uenighet og problemer for regjeringen enn å søke løsninger. I store saker har opposisjonen trenert saksbehandlingen i Alltinget. Det ser ut til at Alltinget må møtes i romjula for å behandle statsbudsjett og flere viktige saker for administrering i 2010.

Opposisjonen uttrykker stor bekymring for økonomien og mener Island holder på å gå konkurs. Icesave utgjør den største biten i argumentasjonen for at det vil gå så ille. Regjeringspartiene mener situasjonen ikke er så dårlig som opposisjonen mener. Icesave-gjelden er for eksempel kun en brøkdel av den gjelden som Sentralbanken skapte selv i de siste dagene før krasjet, når den under ledelse av Davíð Oddsson pøste ut milliarder av kroner uten noen som helst garanti.

Flere økonomer påpeker at situasjonen for Island i dag ikke er verre enn i mange andre land og betydelig bedre enn f.eks. i Storbritannia. ¬Þórarinn G Pétursson, sjeføkonom i Sentralbanken, sier i et intervju med avisa DV at man bør omgås tall med omhug og være klar over hva man snakker om. “Selvsagt er vi en gjeldstyngdet nasjon og har levd over evne i mange år,” sier Pétursson. ”Men det er litt komisk at nasjonens bruttogjeld var ca 1000 prosent før bankkrasjet – noe som er nå på ca 310 prosent – for da var de gamle banken inne i tallene, men ingen så ut til å være det minste bekymret over det. Det er mest sannsynlig at nettogjelda nå er lavere enn den var før krasjet. .. Det er derfor ikke riktig å hevde at vi står foran en nasjonal konkurs og at vi er helt ferdig”.

Islandsk gjeld er stor dersom vi legger sammen det som er statens og det som er privat gjeld. Bare ét privat selskap – Actavis – skylder ca 1000 milliarder ISK, noe som er ca 70 prosent av nasjonalproduktet. Gjelda til Actavis er medregnet i den nasjonale gjelden, men dersom Actavis ikke klarer å betale sin gjeld vil moderselskapet gjøre opp og hvis ikke det så vil gjelda falle på den eller de utenlandske bankene som har lånt moderselskapet penger. Dette vil ikke belaste oss på Island, men det vil derimot gjøre den islandske gjelda betydelig lavere.

Icesave, som helhet er en stor bit å svelge dersom det skal skje i løpet av et eller to år. Icesave-gjelden (de forpliktelser Island tar på seg på grunn av bankgarantien for Icesave-kundene i Storbritannia og Nederland) er vurdert som 17 prosent av nasjonalproduktet etter nåverdi. Þórarinn G Pétursson hos Sentralbanken sier: ”Vi regner med at i 2012 blir den totale offentlige gjelden på 131,7 prosent med Icesave innberegnet og 110 prosent uten Icesave.”

Lilja Mósesdóttir, økonom og Alltingsrepresentant for Venstre-Grønne, er ikke enig med Pétursson fra Sentralbanken om at gjeldssetningen av Island er overkommelig. Lilja peker på tall fra IMF om at Island bruttogjeld er på 310 prosent, som er betydelig mer enn det IMF sa for et år siden at var overkommelig og bærekraftig. Lilja mener også at en så høy gjeldssetting vil skade kronekursen og føre til redusert kjøpekraft hos folk.

Flere økonomer har påpekt at sammensetningen av de islandske økonomiske problemene tyder på at Island raskere enn mange andre kan komme seg opp av uføret. Ingen av de mest grunnleggende produksjonssektorene på Island er alvorlig truet. Det er finanssektoren som ble ødelagt og den var til stor del aktiv i utlandet. De problemene som Island sliter med er av mer finansiell art og ikke som et resultat av at islendingene ikke lenger lager verdier. I 2009 går handelsbalansen med betydelig overskudd. Island eksporterer og det til gode priser. Importen ligger nede bl.a. på grunn av valutarestriksjoner og av at man har i de siste årene overinvestert i for eksempel boliger og biler.