Leder i DV – mandag 5. januar 2009 av Jón Trausti Reynisson

Her er oppskrift for interessenter av et finanskrakk: Mange virksomheter fra samme land holder på uten kontroll og under ledelse av arrogante, ikke-kompetente og risikosøkende ledere med begrenset tilgang til lånekapital. Fram til nå har det blitt skrevet mye om mangelen av kontroll og de overdrevne lånene, men mye mindre om menneskene bak tallene: De islandske lederne.

Forskningsoppgaver om islandske ledere i de gode årene er uvurderlige kilder, slik man kan lese om på side 14 og 15 i dagens DV. Islandske ledere beskrev seg selv som at de unngikk alt som het fornuftig analyse og planlegging. De hundset råd fra andre og besluttet ut i fra følelser. Mange ganger tok de viktige beslutninger ut i fra tilbud om milliardhandel som dukket opp i uformelle samtaler.

I en forskningsoppgave som journalisten Sigrún Davíðsdóttir gjorde i 2006 belyses útrásledernes (útrás; en islandsk betegnelse for å ekspandere utenlands) ideverden. En av disse forklarte sin arbeidsmåte med følgende: “Vi brukte litt den islandske måten, bare startet og lot ting gå uten å ha noen som helst strategi. Forberedelsen var denne vanlige islandske forberedelsen; “det ordner seg!” Vi dro i en retning og dersom det ikke gikk så forsøkte vi bare noe annet.”

Lederen forklarer med dette hvordan han startet opp kjempeinvesteringer, sannsynlig etter å ha pantsatt islandske eiendommer for lånekapital, uten plan og i blinde, trodde på at ting ordnet seg av seg selv. Selvbeskrivelsen tyder på at lederen ikke engang skulle ha bilsertifikat, for ikke å snakke om leder en virksomhet. En annen leder forklarer, i samme forskningsoppgave, sin egen genialitet: ”Vi forsøkte å finne det beste slik at 1 + 1 ble til 3.” Menneskeheten har visselig hatt kunnskap om det fra urtiden at en pluss en aldri blir til tre, og at hvis noen får resultatet at en pluss en er tre så betyr det at vedkommende har regnet grunnleggende feil.

I årene med ”útrás” skjedde det at det meste løste seg av seg selv. Markedene over hele verden hadde stadig oppgang og det var lett å holde seg flytende med nesten ubegrenset tilgang til lånekapital i et krysskoplet regime av venner og bekjente. På grunn av at det islandske forretningslivet blåste raskt opp var lederne både yngre og med mye mindre erfaring enn i andre land. De fleste kjente ikke noe annet enn markeder i fantastisk oppsving og koplet det feilaktig til sien egne aktiviteter. Oppsvinget hadde slett ikke sine årsaker i deres genialitet, men i den store inflasjonen som ble skapt av den store tilgangen til lånekapital.

Overmot uten dekning, basert på nasjonalisme, var særlig utbredt blant islandske ledere. Presidenten og statsråder fyrte under ledernes falske tro på at de var spesielle og bedre enn andre. Men det som skilte de mest fra europeiske ledere var at de hadde mindre kunnskaper, var mer risikovillige og fulle av overmot. De islandske lederne mente likevel at de utenlandske lederne var dårligere enn dem selv siden de var mer forsiktige. Nordiske ledere var derimot meget klare over den store ulykken som skulle komme og hadde ikke noen tro på islandsk lederstil. “Jeg mener det er heller slik at islendingene syns det er morsomt å slå seg på bryst. Jeg er likevel blitt lei av å høre på islandsk praleri om at hvis man går utenfor kanten så kan man bare fly,” sa en av lederne i forskningsoppgavene til Davíðsdóttir.

Oppgjøret etter bankkrasjet bør ikke bare dreie seg om feiler i økonomisk styring og politisk korrupsjon. Skylden ligger også hos den islandske stereotypen, som ikke hadde kunnskapen og ikke erfaringen, men anså seg som best av alle. Det er viktig å gjøre opp med den mennesketypen av unge, overmodige ledere som ruinerte sitt eget folk. Til det må man endelig innse den smertefulle sannhet at de islandske lederne ikke bare var dumdristige. De var dumme.