Det er interessant at avisa Morgunblaðið på Island slår det opp på forsiden at Sosialistisk Venstreparti (SV) i Norge vil kjempe for å styrke Island innen IMF. Det ventet at SV kommer med en erklæring i dag om at den norske regjeringen skal arbeide for en sterkere posisjon for Island innen IMF.

Målet er å sette fortgang i IMFs revidering av den økonomiske planen for Island og kutte på relasjonene mellom den og Icesave, som er en følge av et press fra Storbritannia og Nederland.
Dette lyder søtt i ørene til Morgunblaðið, som ledes av de mest ytterliggående høyrekreftene på Island, krefter som var sentrale i den økonomiske prosessen som førte til kollapsen.

Det er selvfølgelig ille at Island har søkt hjelp og støtte til IMF. Det ar ikke andre veier å gå. Det skal ikke mye til for å forstå at ansvarlige myndigheter i Norden og ellers ikke har vært villige til å låne penger uten vilkår til Island. Norske myndigheter har valgt å kanalisere norske lån via det økonomiske programmet som IMF og islandske myndigheter har laget for å stabilisere økonomien på Island. Dette programmet er langt i fra en drøm for Island. Det er tvert i mot et nødvendig onde.
Enkelte norske politikere har foreslått at Norge låner Island de pengene landet trenger for å unngå lån fra IMF. Det kan hende at bake dette ligger edle tanker om hjelp mellom to folk som står hver andre nært. Det er sikkert at slike tanker ikke lå bak når de islandske finansvikingene herjet i Skandinavia og ellers i Europa. Store lånesummer fra Norge kan godt være et håndslag til det islandske folket, særlig den delen av befolkningen som nå sliter med avdrag av lån etter å ha investert i hus og biler. En del av disse hadde klart overinvestert og i tillegg tatt en risiko – de lånte penger i utenlandsk valuta til meget lave renter. Er det en grunn til å mene at folk skal ta ansvaret selv – skal staten hjelpe alle de som bevisst lånte over pipa og i tillegg tok sjansen på gunstige valutalån?

I debatten om Icesave har det kommet fram, hos de som syns Island ikke skal betale, at de i Storbritannia og Nederland som etablerte kundeforhold til Icesave gjorde dette for å tjene penger. De viste at de tok en sjanse, at banker som tilbyr så gunstig rente som Icesave er en risiko. De burde derfor ha kalkulert inn et eventuelt tap.

Spørsmålet er derfor: Skal Norge låne Island penger for at folk som løp en stor risiko i sin privatøkonomi skal få et økonomisk bidrag?

Om Norge låner penger til Island vil det uansett bli stilt strenge krav til bruk av de pengene. Annet ville være å helle bensin på finansbålet som fortsatt brenner der.

Islands statsminister uttalte 2. februar at hun ikke kan forstå og at hun er like skuffet og overrasket over at mange av finansaktørene før krasjet er fortsatt i full drift og i ferd med å bygge seg opp store igjen. De beholder selskapene sine og er operative, selv om de er mistenkte og under etterforskning. Statsminister Jóhanna Sigurðardóttir hadde ikke ord over dette forholdet annet enn at hun forventer at de demokratiske institusjonene gjør jobben sin. Som statsminister kan hun ikke gripe inn.

For de som står utenfor virker dette som at korrupsjonen fortsetter og har tilpasset seg godt i ”de nye Island”. Det er derfor interessant å følge med hvor pengene som eventuelt kommer fra Norge tar veien.