Flere, som skriver og snakker om Island og krisen, velger å unngå fakta og riktige opplysninger. Det er ikke noen som tjener på å skape et feilaktig bilde av situasjonen på Island – verken i den ene eller annen retning.

Det er utallige ganger hevdet at den såkalte Icesave-gjelden er på nærmere 100 tusen NOK per islending. Det riktige er at dersom den totale summen som Island, Storbritannia og Nederland skrev inn i landenes avtale deles mellom islendingene så blir det nesten 100 tusen NOK. Da gjenstår å fordele verdiene som ligger i konkursboet. De fleste økonomer som kjenner til dette mener at verdiene vil dekke mellom 80 og 100 prosent av beløpet. Det Island må da betale er renter av det totale beløpet inntil verdiene blir realisert og det som ikke dekkes av verdiene i konkursboet. Dette er et stort beløp, men langt i fra å være 100 tusen NOK per hver islending.

Det er utallige ganger hevdet at folk i Storbritannia og Nederland har tapt sparepengene sine. Det riktige er at ingen personer tapte penger på at Icesave gikk konkurs. Når de islandske bankene gikk konkurs i oktober 2008 bestemte både islandske, britiske og nederlandske myndigheter seg for å dekke alle innskudd, også for de som hadde større innskudd enn minstegarantien på ca 20 tusen euro. Alle personer fikk sine penger. Storbritannia og Nederland la ut for den delen som de mente at det islandske garantifondet skulle dekke. Det er den gjelden som står i Icesave-avtalen.
Islandske myndigheter bestemte seg for å dekke alle innskudd på Island, dvs. at alle islendinger skulle få alle sine penger på innskuddkonto tilbake. Med det oppsto det forskjellsbehandling mellom islandske kunder og utenlandske kunder til bankene. Regelverket i EØS tillater ikke forskjellsbehandling så enten måtte islendingene ikke betale ut mer en minstegaranti på Island og da også i utlandet, eller så måtte de dekke alle beløp også i utlandet. I forhandlingene med Storbritannia og Nederland ble forskjellsbehandlingen akseptert likevel, slik at Island dekker kun minstegarantien i utlandet. Det er uenighet om det skal være den islandske staten som skal stå ansvarlig for dette beløpet. Flere mener Island har oppfylt de lover og regler og direktiver som sier at bankenes nasjonalstat skal sørge for at de har et garantifond av en viss størrelse. Dette har Island gjort. Det at fondet ikke dekker mer enn brøkdel av kravene er ikke statens ansvar, men de private bankenes ansvar.

Det er utallige ganger hevdet at Island er blitt et fattig land. Det riktige er at Island er fortsatt et av verdens rikeste land. Det er minimale utsikter til at Island ikke i fremtiden skal være blant de rike. Islendingene har likevel ikke så mye å rutte med som i de siste årene før krasjet, de har ikke så mange lånte kroner og må lære seg å leve med litt mindre.

Det er utallige ganger hevdet at det er IMFs skyld at Island har en høy rente i dag. Det riktige er at før IMF ble bedt av islandske myndigheter om å komme til Island var rentenivået betydelig høyere. Man trenger ikke å beskylde IMF for dette, de har nokk fra før. IMFs stabiliseringsprogram på Island har virket til at renta har gått ned – ikke opp. Samtidig har en del islendinger jobbet iherdig for å uthule programmet og myndighetenes anstrengelser. Nå sist ble fire arrestert for å ha svindlet med adskillige milliarder med kroner i valutasvindel. Det er godt mulig at andre enn IMF kunne gjort en bedre jobb for folket på Island. Fakta er at ingen har gjort noe stort. Nå snakkes det om at Norge skal på banen for å erstatte IMF på Island.

Det er uttallige ganger hevdet at den islandske presidenten ikke vil at Island betaler Icesave-gjelden. Det riktige er at det har presidenten aldri sagt eller uttalt seg om. Tvert i mot har presidenten stadfestet lov som Alltinget har vedtatt som sier at Island skal betale. Det presidenten gjorde var å nekte å stadfeste en endringslov til en allerede vedtatt og stadfestet lov om Icesave. Sier folket nei til loven så gjelder strengt tatt den første og islendingene er ikke like langt, men satt måneder tilbake i prosessen med å løse Icesave.

Det er ofte hevdet at pengene som Landsbankinn håvet inn på Icesave-kontoene ikke kom i sirkulasjon på Island. Om det var de pengene eller andre penger som sirkulerte i Landsbankinn, så er det fristende å anta at nettopp det at Landsbankinn fikk så mye penger inn i Icesave gjorde at krisen på Island kom noen måneder senere enn den ellers ville ha kommet. Det er også fristende å anta at det var nettopp Icesave-penger som Landsbanki-eier Björgólfur Guðmundsson, pumpet inn til Island for å finansiere den nye operaen som han skulle finansiere og la stå som et monument over en storslagen finansmann. Landsbankinn og Icesave var en og samme banken og derfor utelukket å skille i mellom. Det er derfor ikke mulig å fraskrive Island et ansvar ved å hevde at pengene ikke kom til Island.

Det er ikke mulig å fraskrive Island ansvaret for at det gikk som det gikk. At britene og nederlenderne og andre har presset Island og at britene med Brown og Darling i spissen brukte de britiske terrorlovene til å fryse islandske eiendommer i Storbritannia er på samme tid forståelig og uforståelig. Det er forståelig i lys av det som har kommet fram etter krasjet om hvor flinke islandske finansvikinger og myndigheter var til å villede og kanskje direkte lyve til sine utenlandske kollegaer om situasjonen i de islandske bankene. Det er uforståelig i lys av at britenes handling var direkte destruktiv og ødeleggende for mulighetene for å redde verdier og hindre at det gikk så langt som det gjorde. På mange måter er denne handlingen et tegn om desperasjon hos politisk ledelse i Storbritannia som ikke klarte å fokusere på hva som skjedde virkelig. Det er meget alvorlig svakhetstegn at finansmyndigheter i flere land ikke klarte å se hva som var i ferd med å skje. De trodde mer på finansfolka og deres politiske agenter enn seriøse økonomer som advarte om det som så skjedde, ikke bare en og en men til dels massivt.

Det er sikkert mulig å plassere ansvar på begge sider av havet. Det er mange løse ender og det er mye uoppgjort juss. Til syvende og sist sitter vi med det at islandske myndigheter satte i gang en prosess. De skulle skape et markedsliberalistisk paradis. De ga bort store statlige eiendommer til sine venner og de så på at finansboblen ble større og større til den var ti ganger større enn staten. De gjorde ingen tind for å kontrollere. De ble derimot godt kontrollert av finansfolket, som brukte politikken til å innrette samfunnet slik at de ikke betalte mer enn 10 prosent i kapitalskatt og annet etter det. Det var ikke å undre at mange selskaper som hadde 99 prosent av virksomheten si i utlandet valgte å bo på Island – i paradiset for finans.

Norge er blitt bedt om å låne penger til Island. Island trenger kapital for å få systemet til å fungere. Rett nokk så går mye meget bra på Island. Det er rivende produksjon og Island eksporterer mye mer enn landet fører inn. Problemene kan best sammenlignes med skikkelige tømmermenn etter en skikkelig fylletur. Det er blitt bygget alt for mye alt for fort og det islandske offentlige systemet fikk vokse fritt midt inne i boomen. Nå er oppgaven å kutte og trekke sammen og utsette prosjekter. Det er ikke smertefritt. Et eventuelt lån til Island fra Norge som går til å kjøre opp den gryende nye markedsliberalismen vil kun føre til enda større ulikhet enn Island har nå.

Det er utmerket at Norge låner penger til Island for at landet kan stabilisere økonomien. For at det skal skje må Norge sette harde vilkår for bruk av pengene.