Landsbankinn, en av de tre store islandske bankene, etablerer Icesave-nettbanken i Storbritannia i 2006 og i Nederland i 2008. Ved å tilby rekordhøy rente på innskudd fikk Icesave raskt over 400 tusen kunder i disse landene. Ivesave var en islandsk registrert bank.

I oktober 2008 gikk Landsbankinn konkurs og dermed også Icesave. Britiske myndigheter frøs alle eiendommer til Landsbankinn og Icesave i Storbritannia (ved bruk av terrorlovverket).

Islandske myndigheter forsikret at alle islandske bankkunder i islandske banker ikke skulle tape sine innskudd. I en erklæring fra Alltinget fra 15. november garanterte myndighetene at Island også ville dekke innskuddsgarantien til de utenlandske kundene i de islandske bankene. 

En avtale om Icesave foreligger den 5. juni 2009. Avtalen forutsetter at Alltinget gir regjeringen hjemmel til å gi det islandske Banksikringsfondet statsgaranti for lånesummen. Diskusjoner i Alltinget om avtalen trekker i lengden der man krangler om vilkår og betingelser.

En lovtekst om statsgaranti til Icesave-avtalen er vedtatt i slutten av august. Det er mange vilkår langt til vedtaket, som skal sikre islandske interesser. Regjeringspartiene og opposisjonen fremforhandlet vilkårene, mens det var bare regjeringspartiene som stemte for loven når lovforslaget kom til avstemning. Presidenten stadfestet loven den 2. september 2009.

Storbritannia og Nederland vil ikke akseptere de islandske vilkårene og betingelsene og sender avtalen i retur. Alltinget fortsetter å diskutere vilkår og betingelser. Enkelte representanter snakker i timevis og entrer talerstolen mer enn 300 ganger. En endret lovtekst som har den opprinnelige avtalen som grunnlag blir vedtatt, som endringslov” i slutten av desember 2009. Presidenten velger å ikke stadfeste lovteksten og viser avgjørelsen til folket i en folkeavstemning.

Regjeringen starter forberedelser til folkeavstemningen og valgdag er bestemt 6. mars 2010. Samtidig velger regjeringen i samråd med opposisjonen i Alltinget å innlede nye forhandlinger med Storbritannia og Nederland. I februar foreligger et tilbud fra Storbritannia og Nederland som av de fleste betraktes som bedre enn innholdet i avtalen som ligger til grunn for loven som det skal stemmes over. Islendingene er ikke fornøyd og forsøker å forhandle videre for å oppnå bedre resultat.

Omstendighetene
Om Island, noen gang, har vært forpliktet til å tilbakebetale garantien til Icesave-kundene er et omdiskutert spørsmål. Spørsmålet har ikke vært prøvd for domstolene. De facto erkjente islandske myndigheter en plikt ved at de valgte å tilbakebetale eller sikre innskuddene til alle islandske kunder i islandske banker. Islandske myndigheter kan ikke forskjellsbehandle islendinger og utlendinger ifølge EØS-reglene og ble derfor tvunget til å innrømme sitt ansvar overfor Icesave-kundene.

Avtalen om Icesave gir islandske myndigheter rett til å avslutte avtalen når som helst ved å betale ut lånebeløpet. Dette betyr at dersom Island klarer å skaffe lån som er gunstigere enn Icesave-lånet så kan betale det ned raskere. Når Icesave og Landsbankinn gikk konkurs var de i besittelse av betydelige eiendommer. Bostyret anslår at disse eiendommene kan dekke nesten 90 prosent av lånesummen. Andre har anslått beløpet noe lavere eller helt opp til 100 prosent.

Mens Icesave-saken har vært uavklart har både IMF og andre som har bidratt med lån til det islandske programmet til gjenreisning vært restriktive med å revidere programmet og løse ut lån. Det at det trekker ut at lånene kommer går alt tregt og seint i næringslivet. Flere økonomer har anslått at Island taper mellom 70 og 80 milliarder ISK hver måned i redusert nasjonalprodukt, på grunn av forsinkelsene. Dersom Island hadde akseptert Icesave-avtalen straks og den forelå hadde man hatt mange hundre milliarder til å betale ned gjelden, bare i 2009.

Icesave-saken er ikke kun et økonomisk spørsmål. Inn i saken spiller mange delikate politiske spørsmål. Bak det hele ligger den politikken som skapte finansboblen. Politikere som i mange andre land ikke ville vært politikere på grunn av inhabilitet og korrupsjon er fortsatt aktive og meget godt synlige forkjempere for fortsatt markedsliberalisme. Bak det hele skimter det også i holdninger til EU og forholdet til utlandet generelt. De mest intensive motstanderne av et eventuelt medlemskap i EU er de som sto på for finansvikingene. En annen gruppe motstandere er de lengst til venstre. Felles for begge disse er en sterk nasjonalisme og tro på at Island kan og vil klare seg selv. Det er et paradoks at fiskeriadelen på Island, som ikke vil slippe utlendinger inn i fiskeribransjen på Island, er blant de store innen fiskeri i EU.

Folkeavstemningen om Icesave den 6. mars vil ikke løse problemet. Dersom resultatet blir et JA til at loven skal gjelde, så får islendingen en dårligere avtale enn den som allerede ligger på regjeringens bord nå etter de siste avtalerundene. Dersom resultatet blir et NEI til at loven fra desember skal gjelde, så vil loven fra august gjelde og Island må fortsette å forhandle med Storbritannia og Nederland. Alt tyder på at det blir et stort flertall for NEI til loven.

Relaterte artikler:
Er EØS ansvarlig for Icesave-saken? Er Storbritannia, Nederland og IMF de virkelige skurkene? 
Skal Norge låne penger til Island uten vilkår – utenfor IMFs program?
Folkeavstemning om Icesave – hva skjer hvis …?