Resultatet i folkeavstemningen på Island foreligger. Nesten 94 prosent sa NEI og mindre enn 2 prosent sa JA. Det er ikke dette som er resultatet – dette er kun tallene fra meningsmålingen. Folkeavstemningen forandret ikke på noe, folket tok ikke noen beslutning med 94 prosent JA. Icesave-gjelden er der fortsatt og fortsatt strides politikerne.

Det er ikke mulig å tolke resultatet etter folkeavstemningen som en seier – ikke for de som stemte NEI, ikke for de som har kjempet mot Icesave-avtalen, ikke for de som har sett på folkeavstemningen som et ledd i kampen for demokrati.

Resultatet var gitt lenge før avstemningen. Alternativet til NEI eksisterte ikke lenger, forutsetningen var ikke der mer. Det er et skrøpelig demokrati som lar despotene styre de demokratiske prosessene.

Presidentens rolle i denne farsen på Island er meget spesiell. Islands president har vært en ledende person i den finansielle ekspansjonen. Der har presidenten tatt på seg en klar politisk rolle, selv om embetet ikke er ment å ha en politisk rolle. I de glade årene før det raste var presidenten flittig deltaker i festen og reiste rundt sammen med finansfolka. Ikke sjelden bedyret presidenten den islandske måten å arbeide på, intensivt, dristig og djervt. Etter kollapsen falt presidentens stjerne, han ble slått i hartkorn med ”raslaget”. Som publisitetens mann fikk han en gylden mulighet til å løfte seg opp på mediehimmelen. Denne anledningen brukte presidenten og nektet å stadfeste endringsloven til Icesave. Dermed var veien inn i internasjonale medier åpen igjen og regjeringen og folket satt oppe med en uløselig oppgave – å stemme over en lov som ikke ble borte selv om alle sa NEI – fordi Alltinget og presidenten hadde før vedtatt og bekreftet tilvarende lov. Å be folket om å si JA til å betale andres gjeld er dessuten nærmest absurd, selv om det kan tilføres argumenter for at denne gjelden skal betales. De fleste vil betale sin gjeld og bære sine tabber i det stille. Presidentens rolle er nå beskrevet av flere medier som nærmest heroisk. Ettertiden kan vise at hans handlinger har kostet nasjonen større pengesummer enn det Icesave koster.

Det spørsmålet som nå stiller seg er når neste folkeavstemning om Icesave blir? Allerede til uka skal forhandlingsdelegasjonene møtes for å forhandle videre om Icesave. En ny avtale, som i det meste ligner den eksisterende, vil se dagens lys og blir et grunnlag for nye lover om statsgaranti. Det vil være logisk at presidenten også viser de nye lovene til en folkeavstemning.

Med sin handling nå har ikke bare presidenten undergravd Alltingets handlingsrom, men også tatt stilling med opposisjonen mot regjeringen og Alltingsflertallet.

Folket på Island kan nå forvente at nye folkeavstemninger kommer på løpende bånd. Særlig hvis opposisjonen på Island skal få bestemme. Nå burde folket få lov til å stemme over om en liten fiskeriadel skal få lov til å eie fisken i havet eller om landbruket fortsatt skal få svimlende overføringer fra skattebetalerne. Nå burde folket få lov til å stemme over bankenes gjeldssanering av virksomheter og finansfolk, mens de som skylder avdrag av boliglånet kappjages.

Det hadde vært gledelig dersom folkeavstemningen lørdag hadde vært endepunkt for en sak. Det var den ikke. Saken fortsetter å grave Island dypere ned i uføret. Uansett hvordan man ser på den juridiske siden eller den etiske – det er ikke noen løsning for islendingene å oppføre seg som Bjartur i Sommerhuset (Sin egen herre, av Halldor Laxness), som ville leve selvstendig på gården sin oppe i fjellene, langt fra alle andre, helt fri og helt sin egen herre. Likeens som Bjartur måtte gi opp og komme seg blant folk og oppføre seg, må Island stå fram som troverdig samarbeidspartner. Det er mulig at Island ikke skal betale, men det standpunktet er det bare noen på Island som hevder, alle andre land tolker juss og regler i den retning at Island har ansvar og må gjøre opp for seg. Dersom det på et senere tidspunkt viser seg at Island har vært utsatt for feiltolkning og urettferdighet, så er det viktig å ha en ærlig og oppriktig fortid, slik at Island lettere kan hevde sin rett og få oppgjøret omgjort.

Den islandske statsgjelden er stor. Den blir ikke mindre av at både myndigheter og det politiske systemet på Island er bundet opp av en sak, som i tillegg er bare en liten del av problemet. Island mister bort i mot 100 milliarder ISK hver måned som går i tapt nasjonalprodukt. De utenlandske lånene lar vente på seg mens Icesave sirkulerer. Opposisjonen er ikke interessert i å få en løsning i saken. Om noen få dager kommer rapporten fra det Alltingsutnevnte utvalget for granskning av bankkrisen. Den vil skape store oppslag, mange spørsmål. Den vil sikker skape enda mer sinne og frustrasjon i samfunnet. I hvor stor grad rapporten vil føre til anklager er ikke lett å antyde nå. En håndfull personer fikk anledning til å respondere på omtale i rapporten. Det har ført til utsettelse av publisering av rapporten. Feler av disse personene har sikkert stort behov for å forklare seg. Noen sier å bortforklare seg. Om rapporten vil overskygge Icesave i noen dager er sikkert. Mange forventer at rapporten bare er en start på et stort oppgjør i islandsk politikk og samfunnsliv. Det er mange flere berørt enn de som rapporten handler om, den tar kun for seg embetsverket og de politiske aktørene. Rapporten handler ikke om finansfolket og deres handlinger. Der er det den spesielle statsanklageren som gransker og utreder. Der venter man flere anklager etter hvert. Det ser ut til å bli mange saker og at de trekker ut i tid er like sikkert.