For de som mener og tror at Island i dag er et fattig land med en underutviklet administrasjon og viktige samfunnsfunksjoner ute av stand, så kan det bekreftes at så er ikke. Island er fortsatt et av verdens rikeste land og et godt fungerende samfunn. Det siste året har vært et unntak fra de siste årene på grunn av bankkrasjet og utviklingen i forkant av det.

I årene etter 1995 ble stor del av statlig eiendom privatisert. Dette medførte likevel ikke til at offentlig ansatte ble færre. Tvert i mot, de ble flere. Statsadministrasjonen blåste ut selv om statens andel i arbeidsliver ble betraktelig mindre.

I løpet av et tiår fra 1998 til 2008 ble antall arbeidsplasser i fiskeriindustrien mer enn halvert. I samme periode ble antall arbeidsplasser i finanssektoren doblet tre ganger. Det skjedde markante overføringer av arbeidsplasser fra en sektor til en annen. Innen de offentlige sektorene skjedde det stor økning. Helsesektoren har blåst ut og det kan med sikkerhet hevdes at Island har et av verdens beste helsesystem, men dette koster mye. Skolesystemet har også vokst kolossalt og det er heller ikke uten ekstra kostnader. Selv om to tredjeparter av befolkningen på Island bor i området i og rundt Reykjavík, så er den siste tredjedelen spredt rundt om i hele landet.

For å sette dette i perspektiv så snakker vi om ca 300 tusen mennesker. Ca 200 tusen bor i Reykjavík og omegn og 100 tusen andre steder. Av de 100 tusen som ikke bor i Reykjavík bor 17 tusen i Akureyri og 4 tusen i Ísafjörður på Vestfjordene, ca 8 tusen spredt på mange små bygdekjerner i Østlandsregionen. I Kommunen Fjarðabyggð på Øst-Island er det over 80 km mellom tettsteder i kommunen. Kommunen har totalt 4600 innbyggere i 2009, fordelt på fem tettsteder.
Befolkningen i de små stedene rundt om i landet krever tilgang til offentlige tjeneste, handel og ikke minst helse og skole på lik linje med de som bor i de større stedene. Inn i bildet kommer også at islendingene er ikke vant til å reise lange avstander for å hente service. Etter kommunesammenslåing, der tre bygdekjerner var involvert, skulle man samordne de kommunale tjenestene for å få til den ønskede effekten av sammenslåing. Befolkningen på et av tettstedene protesterte mot flytting av tjenestene til et av de andre stedene. Avstanden mellom de to tettstedene er ca 20 km. over fjell, der veien kan blir stengt på vinterføre.

Nå etter at finanskrisa har rammet Island og myndighetene må dra fram sparerkniven begynner man å se på hvor det er mulig og riktig å spare. De store utgiftspostene er på Island som i andre land innen helse og utdanning. Utdanningssystemet på Island har vokst mye de siste årene. Etter utdanningseksplosjonen på 1970 tallet med tilveksten av videregående skoler og siden en ekspansjon innen høyere utdanning med mange høyskoler og universiteter, begynner man nå å se etter muligheter til å skjære ned. Det snakkes om 25 prosent kutt i bevilgninger de neste årene. På Island er det syv skoler innen høyere utdanning. Fem av disse er offentlige og to er private, som likevel finansieres på lik linje og de offentlige over statsbudsjettet. Det er riktig å opplyse at i islandsk språk skiller man ikke mellom høyskole og universitet – alle utdanningsinstitusjoner på høyere nivå kalles høyskoler.

I en artikkel i avisa ”Fréttablaðið” skriver professor Hörður Filipusson om den økonomiske situasjonen innen høyere utdanning og drøfter bl.a. forholdet mellom omfang høyere utdanning og befolkningsgrunnlag. Han sier: ”Er høyskolene for mange? Vi kan sammenligne oss med andre land. I USA er ca 200 vitenskapelige høyskoler og der er innbyggerne 1000 ganger flere enn islendingene og tilsvarende antall høyskoler ville være om lag en fjerdedel av en skole. Bak en høyskole i USA er mer enn en million innbyggere, likt og i Japan. I Storbritannia er i underkant av en halv million innbyggere bak hver høyskole. Er ikke det fornuftig at Island konsentrerer seg om å drifte en statlig høyskole?” Professoren drøfter også spørsmålet hvor mange høyskoleplasser Island trenger og viser til at antall studenter ved islandske høyskoler har gått betraktelig opp de siste årene. Grunnen til dette er både at antall studieplasser har økt, den voksne generasjonen har vært flink til å melde seg inn i studier, færre drar til utlandet til å studere. Året 2009 var drøye 18200 studenter registrerte på Island og i tillegg i nesten 2400 islandske studenter i utlandet. Professoren spør om dette er et passelig antall studenter. ”Britene satte som mål at 50 prosent av hvert årskull skulle fullføre høyere utdanning. På Island er ca 4800 individer i hvert årskull. Det må 12 tusen plasser til dersom halvparten bruker fem år i høyere utdanning. Vi har gående mer enn 20 tusen plasser for studenter i tradisjonell utdanning. Det må være klart at på sikt vil islandske studenter innen høyere utdanning bli vesentlig færre. I OECD rapporten, Education at a Glance 2009, kan man se at Island i 2007 skrev ut de fleste studentene innen første grad (Tertiary Type-A) men mye færre ble utskrevet fra yrkesrettete studieretninger (Tertiary Type-B). Er dette normalt? Dersom man kutter med 25 prosent i bevilgningene til høyskolene må det skje på bekostning av enten mengden eller kvaliteten. En flat nedskjæring rammer kvaliteten av utdanningen i alle skolene og er derfor ubrukelig løsning. Det er ikke mulig å komme forbi at staten må redusere antall studieplasser og høyskoler samtidig som man må opprettholde kjernevirksomheten i de statlige høyskolene. I de finner man spiren til en fremtidsrettet gjenreisning av Island.”

En ikke ulik diskusjon foregår når det gjelder helsesystemet. Tilløp til besparing og redusering i tjenester er allerede blitt møt med demonstrasjoner lokalt. Folk er blitt vant til å ha en meget god tjeneste like i nærmiljøet og blir opprørt når tjenesten skal reduseres eller flyttes. Om avstanden ikke er uoverkommelig er det ikke lett å fjerne goder som folk har fått vennet seg til.

Det har skjedd store demografiske endringer på Island de siste 30 – 40 årene. Disse endringene faller sammen med endrede produksjonsmåter i fiskerine og store strukturendringer i landbruket. Stadig større del av fisken tilvirkes nærmest automatisk og om bord. Funksjonen til de gamle fiskeværene er på hell. Et godt eksempel på dette er at den største arbeidsplassen i et tidligere stort fiskevær på Nord-Island er dataregistrering og regnskap. Innen landbruket er utviklingen stadig i retning større bruk og automatisering. I en bygd på Vestfjordene der man tidligere hadde melkeproduksjon på hver gård, produseres nå melk kun på to gårder. De andre ca 20 gårdene brukes til begrenset sauehold eller utleie til anskaffelse av høy.

Hvordan Island ser ut om 10 til 20 år er ikke lett å se, men det er sikkert at vi vil se mer av en utvikling i retning sentralisering av befolkning i tettsteder. Fiskerienes rolle for de små stedene vil bli mindre. Landbruket vil gå i retning mer spesialisering av islandske produkter, også for utenlandske markeder.