Hvor er det blitt av Icesave? Har gjelda forduftet? Er den noen snille onkler som har betalt regningen?

Etter den minneverdige folkeavstemningen om Icesave 6. mars 2009 har det vært stille om saken. Inn i mellom dukker opp utspill som får saken til å bli aktuell i noen få minutter. Det siste utspillet kom fra EU-kommisjonen som svar på spørsmål fra norske ABCnyheter. Der sier Michels Barniers, representant for kommisjonen, at bankenes innskuddssikringsfond ikke er sikret med statsgaranti. Ifølge dette er det bankene selv som skal betale sine kunder det garanterte minstebeløpet. Dette strider i mot det som EFTAs kontrollorgan ESA har sagt, nemlig at det er den islandske staten som til syvende og sist må betale. Det ser ut til at ESA og EU-kommisjonen er uenige om saken.

Om EU-kommisjonens standpunkt er det som holder vann vil Island slippe billig unna. Den islandske banken som sto bak Icesave er gått konkurs og det islandske bankgarantifondet er bare som småpenger å regne. Det er lite sannsynlig at utspillet fra Michels Barniers blir applaudert i berørte landene, Storbritannia og Nederland.

Ifølge den islandske finansministeren står Icesave saken fortsatt og stamper. Det har vært samtaler og man har fortsatt håp om å komme til enighet, en avtale om å betale.

Icesave kommer ganske sikkert til å være en av brikkene på spillebrettet i forhandlingene om Islands medlemskap i EU. Det ville vært underlig at en så stor sak som Icesave angivelig er fikk forbli uløst samtidig som Island inngår en avtale om medlemskap i EU der Storbritannia og Nederland tross alt spiller en stor rolle. Dersom saken er av en så vital interesse for disse landene, samtidig som de oppriktig øsnker Island som medlem av EU, vil de vektlegge en prosess som får Icesave ut av verden. Det kan skje ved at den integreres i medlemskapet og blir dermed et objekt for en felles løsning innen EU, en felles sak.

Icesave regningen er altså ikke blitt borte. Regningen er uoppgjort og samler renter. Bare rentekostnadene vil utgjøre et gigantbeløp som Island sårt kunne brukt til andre og mer nyttige formål. Det å avvente blir betraktet av opposisjonen som et klokt trekk. Andre ser det å vente som å hive vinduskonvolutten i stedet for å betale regningen.

Mer om Icesave:

I helga arrangerte tre partier viktige møter. Selvstendighetspartiet (høyre) avholt et ekstraordinært landsmøte og regjeringspartiene Samfylkingin (sos.dem.) og Venstre-Grønne hadde sentralstyremøter.

Det ekstraordinære landsmøtet til Selvstendighetspartiet er tilkommet på grunn av at partiets nestleder måtte trekke seg på grunn av familiens sterke involvering i finanskrasjet. I tillegg har flere sentrale folk i partiet enten trukket seg eller blitt sterkt kritisert. For mange er Selvstendighetspartiet det partiet som har størst politisk ansvar for krasjet. Denne holdningen finnes også innen partiet, noe som kom fram i en resolusjon om at ledende personer i partiet burde seriøst vurdere sine stillinger. Der sikter man til de som fortsatt sitter som representanter i Alltinget etter at det er dokumentert at de tok i mot millionbeløp fra finansselskapene for å finansiere egne private valgkamper.

Den store saken alle ventet på var om landsmøtet ville vedta at Islands trekker søknaden om medlemskap i EU. Det gjorde landsmøtet. Hele partiets ledelse gikk inn for at partiet skulle arbeide for at søknaden trekkes.

I forkant av landsmøtet og etter sier flere kommentatorer at denne holdningen til medlemskap i EU og søknaden bryter med en lang tradisjon i partiet. Selvstendighetspartiet har tradisjonelt vært det partiet på Island som har gått i spissen for samarbeid mellom Island og andre ”vestlige land”. På mange måter har dette vært en av hjørnesteinene i partiet.

Samtidig som partiet legger seg så sterkt mot medlemskap går man meget sterkt inn for å opprettholde den islandske krona som valuta og at man ikke ønsker innblanding fra IMF eller andre utenlandske. For å få landet på rett kjøl vil partiet fortsatt bruke den samme medisinen som førte til at det gikk galt. Partiet har heller aldri ment at det var politikken som sviktet, men at det var de folka som styrte som sviktet, særlig de som styrte de privatiserte finansselskapene. Partiet går fortsatt inn for privatisering og senkning av skatter og avgifter for å få næringslivet i gang.

Landsmøtevedtaket gikk muligens et hakk lengre enn mange forventet. En logisk konsekvens av det er at partiet ikke har andre samarbeidsmuligheter i islandsk politikk enn ”venstrefløyen” i partiet Venstre-Grønne, som også er sterkt i mot EU og medlemskap. Landsmøtevedtaket kan få større konsekvenser. Sentrale partimedlemmer har gått med i organisasjonen ”Sterkere Island” som jobber for at Island blir medlem av EU. Nå føler de at de ikke lenger hører hjemme i partiet. Noen har meldt seg ut formelt og andre i praksis. Det meldes om forberedelse til et nytt høyreorientert og EU orientert parti.

Dersom landsmøtevedtaket blir satt ut i livet og Selvstendighetspartiet klarer å få nei-folk fra Venstre-Grønne og Fremskrittspartiet (senter) med seg vil de utgjøre et flertall i Alltinget. Den sittende regjeringen vil gå av og det skrives ut et nytt valg. Selvstendighetspartiet vil da gå splittet til valg og mest sannsynlig Venstre-Grønne også. Resultatet av valget kan bli at EU-motstanden vinner og at en nei-til-EU-regjering ser dagens lys, en regjering som består av høyrenasjonalister og venstrenasjonalister.

Sentralstyremøtet i Venstre-Grønne hadde som oppgave å vurdere partiets posisjon etter kommunevalget. Som hos Selvstendighetspartiet ble EU-saken den varmeste poteten. Flere kommentatorer forventet at VG skulle vedta en lignende resolusjon som Selvstendighetspartiet, om at partiet skulle arbeide for å trekke søknaden. Om det hadde skjedd ville det nærmest vært det samme som å si farvel til regjeringssamarbeidet. Det er regjeringen, med flertall i Alltinget, som har sendt søknaden om medlemskap. VG er fortsatt med i regjeringen. Et forslag til vedtak om at Island trekker søknaden kom fram på møtet men ble henvist til et spesielt temamøte neste høst. EU-saken splitter VG fullstendig i minst tre grupperinger. Den som går lengst er de som er i mot EU og medlemskap og ikke har noen interesse av å forhandle for å se hva som en avtale innebærer. Det er denne gruppen som det høres mest fra. Den gruppen som antakelig er den største innen partiet og blant velgerne er den som vil kjøre prosessen slik det er lagt opp til. Samarbeidet med Samfylkingin i regjering er det viktigste prosjektet og da må EU-saken vike. Uansett vil en avtale med EU komme til folkeavstemning og da står VG helt fritt til å arbeide mot medlemskap, eller for dersom avtalen innfrir. Denne gruppen kjører også på at det er viktig at folket får mulighet til å stemme om det vil eller ikke vil at Island blir medlem. At partiene bestemmer nå å trekke søknaden vil frarøve folket mulighet til å stemme over et forhandlingsresultat. Innen VG er også en gruppe som ønsker at Island blir medlem av EU. De tar lignende standpunkt som europeiske sosialistpartiet som er for EU, kritiske men for. Denne gruppen er ikke stor og har det ikke lett med sitt standpunkt. Det er ikke sikkert at VG vil leve av høstens EU-debatt i partiet. Et mulig resultat vil være at partiet splittes og at den delen av partiet som vil kjøre EU-prosessen fortsetter regjeringssamarbeid med Samfylkingin og at Fremskrittspartiet (senter) kommer inn i regjeringen. Selv om Fremskrittspartiet har vært og er sterkt kritisk til regjeringens disposisjoner trenger man ikke de store manøvrene for å tilpasse seg, fra begge sider. Fremskrittspartiet har også et vedtak fra landsmøte (i januar 2009) som er for EU-medlemskap. Dersom partiet får anledning til å påvirke prosessen vil dette vedtaket kunne danne grunnlag for en felles EU-politikk for regjeringen.

Sentralstyret i Samfylkingin hadde også møte i helgen. Samfylkingin er eneste partiet som ikke er splittet i forhold til medlemskap i EU. Partiet hadde derfor et roligere møte enn de andre når det gjelder EU. Likevel ble partiets ledelse kritisert, partiet gjorde et dårlig kommunevalg og har slitt på alle meningsmålinger. Om det er uenighet med partilederen så er det ikke klart hvem som kan ta over. Partileder, Jóhanna Sigurðardóttir, oppfordret partimedlemmene til å finne en ny ledelse, velge nye folk som de mener kan gjøre en bedre jobb. Selv om det ikke kom fram noen forslag er det bred enighet om at Samfylkingin har en utfordring når det gjelder ledelse. Sigurðardóttir er neppe partiets lederkandidat for fremtiden. Partiets nestleder gjorde det dårlig, med sin gruppe, i kommunevalget i Reykjavík og har ikke fått erfaring i rikspolitikken. Ingen av partiets statsråder eller Alltingsrepresentanter skiller seg ut som fremtiden ledere. Dette merkes nå, når de andre partiene sliter med indre uro, at Samfylkingin ikke klarer å fange opp støtte og fremstå som det mest stabile partiet.