Følgende artikkel er skrevet på islandsk av dr. Sævar Tjörvason (Dr. i sosiologi fra Lund Universitet). Artikkelens tema, bildet av nasjonens selvstendighet, er stadig oftere å se i islandsk debatt. Mange flere mener at dette bildet som tegnes av selvstendigheten er et bedrag, at selvstendigheten slik den tegnes opp i nasjonalistiske strek er falsk og hefter utviklingen på Island.

Nasjonens selvstendighetsheftelse

„Vi islendinger opplever den særstilling å være den minste siviliserte nasjonen i verden, som er helt selvstendig. I hele verden er ingen ting som kan sammenlignes med dette, at en så liten nasjon har tatt på seg så stor oppgave, både når det gjelder politisk, økonomisk og kulturell selvstendighet. Dette er en skjebne som vi bare til liten del har skapt oss bevisst. Landets geografiske posisjon, vår historie og vårt språk har pålagt oss denne plikt. Selv om vi forsøkte å flykte fra den vil vi ikke klare det. I tillegg vil vi det ikke, vi ser ikke noen annen fordelaktig løsning eller kan søke etter den uten å svikte det mest verdifulle som vi eier.“

Slik ordla Sigurður Nordal seg i et foredrag i 1942. I disse få linjene krystalliserer seg de dype verdiene som fortsatt sies fram på høytidsdager, som en sannhetserklæring om en selvstendig islandsk nasjon.

Neste 70 år senere skriver forfatteren Guðmundur Andri Thorsson i en avisartikkel at islendingene plages av en følelse av at de er glemt og at ingen husker dem mer. At de bestandig, med klipp fra utenlandske medier, må minne seg selv om at de fortsatt eksisterer.

Dyrkelse av fiendtlighet mot utlendinger

Som Páll Skúlason (professor i filosofi) påpeker i en artikkel i Skírnir om kultur og markedsideologi i 2008 er denne høytstemte og høypolitiske proklamasjonsteksten til Sigurður Nordal tidenes tegn om nasjonalisme. Den inneholder både motsigelser og falske utsagn og det er faktisk merkelig at den fortsatt siteres. Men den har likevel den funksjon å danne front- og forsvarslinje i en angivelig selvstendighetskamp. Man trykker på om særstillingen, det snakkes om skjebne og plikter som om det dreier seg om korsferd. Man skal ikke unnvike den hellige plikten å forsvare særstillingen – den minste siviliserte nasjonen – for den usynlige og udefinerte fienden som i hovedsak skjuler seg i utlandet.

Til syvende og sist inneholder nasjonalismen naken motstand mot utlendinger. Den blir reglemessig malt opp hver gang den mente særstillingen synes å være truet. Når sant skal sies er det ingen grunn til å gjennomgå slike innlegg på høytider, i foredrag eller i mediene, hvis ikke man mente at denne myten om særstillingen har hatt uheldig innflytelse og at den forklarer i det minste hvorfor islendingene har kommet på etterskudd bland sine vennenasjoner etter 1904.

Med økt selvstendighet har for eksempel økning i produktivitet vært betydelig mindre hos islendingene sammenlignet med nabonasjonene. Denne utvikling kommer også fram i utviklingen i befolkningsantallet i det 20 århundret. Gjennomsnittlig har familiene blitt mindre ettersom produktivitet og velferden vokser. Her har denne utviklingen ikke vært slik. Det er også lett å peke på hvor likegyldige islandske myndigheter har vært om utvikling av menneskerettigheter og allmenne rettigheter.

Selvstendighetens bedrag

Hvilke interesser tjener selvstendigheten dersom det står så ille til hos oss som det faktisk gjør?
Hvilken rolle spiller selvstendigheten hvis kulturarven ikke er alles eie og muligens bare noen få deler den?
Hvilken betydning har selvstendighet hvis folk generelt ikke er opptatt av at en kulturarv er bedre eller verre enn en annen?
Hvilken betydning har selvstendighet hvis folk generelt bruker språket som instrument og ikke har noe kjærlighetsforhold til det?
Hvilken betydning har selvstendighet dersom kjøpekraften for arbeidstid ikke har gått opp i samme takt som hos våre vennenasjoner?
Hvilken betydning har selvstendighet hvis kløften mellom den fritid som islendingene får i livet blir stadig større, sammenlignet med den stadig økende fritid hos våre vennefolk?
Hvilken betydning har selvstendighet dersom forskjellige menneskerettigheter kommer sent og dårlig i funksjon her til lands og gjør nasjonen til etterstreber blant siviliserte folk?
Er det ikke helt klart at dersom arbeidsgiverne og myndighetene ikke makter den oppgaven å opprettholde sammenlignbare levevilkår, rettssystem og menneskerettigheter med det som skjer hos våre frendefolk, så vil ikke kulturarven og språket klare å bære selvstendigheten? Det er helt klart at folket ikke er villig til å ofre seg for selvstendigheten til den pris som er redegjort for her. De som kjemper for selvstendigheten og bruker kulturarven som grunn vil pålegge folket en offerskatt og kulturell heftelse uten at det lenger har noen som helst relasjon til nasjonen.
Hvorfor klarer ikke selvstendigheten å bli målt slik det er gjort her foran?
Hvilket mandat har de som snakker for dette selvstendighetens bedrag til å pålegge folket denne offerbelastningen?

I skoleåret 2009 – 2010 er 107.012 personer registrert som elever på Island. Dette er en økning om 1,4 prosent fra året før. Elevene deler seg på de ulike skoleslag på følgende måte: Barnehage – som kalles Leikskóli på islandsk – hadde 18.699 elever. Grunnskole hadde 42.929 elever. Videregående skole hadde 26.364 elever og det var 19.020 elever/studenter i høyere utdanning.