|
Her kommer del 2 av professors Stefán Snævarrs omhandling av det norsk islandsek forholdet. Stefán Snævarr er professor ved Høyskolen på Lillehammer. Stefán Snævarr:  ISLAND, DEL AV NORGE? Den norske drømmen om å få Island ”heim ins Reich”(Del II: Nåtiden) Moderne islandsk nasjonalisme og skepsis til Norge Det er ikke nok med at mange nordmenn tror at islendingene var norske i sagatiden, de tror gjerne at moderne islendinger har norsk identitet. Men det har de definitivt ikke, de føler ingen spesiell samhørighet med nordmenn. Nordmenn snakker jo et språk som islendingene ikke forstår og bor i et land tusen kilometer vekk fra deres forblåste øy. Islendingene er ifølge meningsmålinger verdens nest mest nasjonalistiske folk, etter amerikanerne. De er også ganske fremmedfientlige, det har nordmenn som har havnet på Island fått merke. De opplever at de regnes som fremmede, utlendinger. Det finnes faktisk flere grunner til at islendingene ville være skeptiske til en union eller sammenslåing med Norge. Mange islendinger er fullstendig likegyldige over for Norge og ville derfor ikke være så veldig interessert i å bli deler av en norsk stat. Andre islendinger er svært skeptiske til Norge, både fordi de har en tilbøyelighet til å se ned på nordmenn og fordi de mener nordmenn har vært lite imøtekommende overfor Island. De kaller nordmenn ”kulturimperialister” og klager over at nordmenn har ekspropriert islandsk sagalitteratur uten å stille spørsmålet om hva islendingene måtte mene om den saken. Man sier gjerne indignert at nordmenn har den frekkheten å kalle Snorri Sturluson ”en norsk forfatter” og frarøve islendingene enhver ære av oppdagelsen av Amerika. For tyve år tilbake hevdet noen islandske forretningsfolk at det var tilnærmet umulig for dem å bruke Leif Eiriksson i markedsføring av islandske varer i USA, enda han etter alt å dømme ble født på Island, sønn av en norsk ”innflytter” og en islandsk høvdingdatter. De sa at nordmenn hadde systematisk sikret seg monopol på ”merkevaren” Leif Eiriksson med det resultatet at islandske eksportører tapte milliarder på det amerikanske markedet. Det hører med til historien at når Norge tok Jan Mayen over på 1920-tallet protesterte den islandske regjeringen, men protestene ble fullstendig ignorert av den norske motparten. Islendingene hevdet at de hadde brukt Jan Mayen i årevis som jaktområde, øygruppen ligger jo mye nærmere Island enn Norge. I 1911 hadde en gruppe islendinger planer om ta øygruppen i islandsk besittelse, men dens ledere døde brått, like før avreisen. Sett at islendingene hadde rett. Hvor meget har tapet (?) av Jan Mayen da kostet islendingene? Man har jo funnet olje i farvannet rundt øygruppen. Fiskerikonflikter med Norge har også gjort nordmenn upopulære i vide kretser på Island (og islendinger upopulære i Norge). Norge har hevdet at det eier den nordatlantiske sildestammen med argumenter som de fleste islandske forståsegpåere mener at er det rene sprøytet og legitimering av en rendyrket havimperialisme. Til islendingenes store irritasjon kaller nordmenn denne sildestammen ”norsk vårgytende sild”, den engelske betegnelsen på den er ”North Atlantic herring”. Bakgrunnen er den at i 1966 falt den nordatlantiske sildestammen totalt blant annet på grunn av diverse lands overfiske. På den tiden hadde sildestammen 80 % islandsk sonetilhørighet. Men så sent som i 1969 fortsatte nordmenn å fiske ukjønnsmoden sild i sildestammens gyteområde rundt Norge, til tross for heftige protester fra Island, Sovjetunion og Færøyene. Fisket ble stoppet i grevens tid, like for sildestammen ble fullstendig ødelagt. Stammen ble så liten at den hadde ikke behov for å dra til Island eller Færøyene for å finne åte. Den ble værende rundt norskekysten, derfor kaller norske myndigheter denne sildestammen ”norsk” og glemmer hvordan norsk overfiske skapte denne stammens norske sonetilhørighet (på lignende måte glemmer norske ”kulturimperialister” hvor og hvordan sagaene ble skapt). Smutthullsfisket var et av mange eksempler på gemen oppførsel fra islendingenes side overfor Norge. Men gamle islandske sjøulker sa at med dette fikk nordmenn som fortjent fordi de nesten hadde utryddet den nordatlantiske sildestammen. Beskytningen av den islandske tråleren Hágangur II i den omstridte ”vernesone” rundt Svalbard økte ikke akkurat nordmenns popularitet på Island. Ei heller (u)loven som Stortinget vedtok under smutthullskonflikten, loven som forbød norske havner å yte islandske smutthullsfartøy assistanse. Denne ”loven” ble erklært ugyldig av EØS-domstolen og var sannsynligvis også brudd på havretten. Høsten 1994 ble Gro Harlem Brundtland spurt på et valgmøte i Nord-Norge hva hun mente om Islands posisjon i Smutthullssaken. Hun svarte ”jeg hører ikke på musekvekk fra Nord-Atlanteren”. Mange år senere, etter bankkrasjet høsten 2008 tilbød Færøyene og Polen Island uoppfordret lån uten betingelser om at Island aksepterte IMFs krisepakke. Verken Færøyene eller Polen har noe som ligner på et oljefond. Når Kristin Halvorsen ble spurt av islandsk TV hvorvidt Norge var villig til å gi et lignende lån sa hun ”nei, bestemt ikke, norske skattebetalere skal ikke betale for islandske turbokapitalister”. Dette har ikke akkurat gjort nordmenn populære på Island, sant å si er svært mange islendinger dypt skeptiske til det norske ”broderfolket”. En folkeavstemning om "medlemskap i Norge" ville nok resultere i at 99 % av de ultrapatriotiske islendingene ville sagt "nei". Hadde østerrikerne hatt en folkeavstemning om Anschluss med Tyskland i 1938 så hadde en klar majoritet stemt ”ja”. Østerrikerne følte seg som tyskere, de snakket jo tysk, landet var Tysklands naboland. Kontraster dette med forholdet mellom islendinger og nordmenn i dag. En rådyr union For å gjøre vondt verre er hverken Anschluss eller union gjennomførbar blant annet pga store økonomiske kostnader, ikke minst for norske skattebetalere. Den ville ikke bli billegere hvis stortenker Tom Staavi fikk viljen sin. Han mener at Norge bør betale Islands gjeld mot at Island danner en felles stat med Snillania. Men hvorfor i all verden skal norske skattebetalere påta seg å redde et konkursbo ut i Atlanteren? Og er dette noe annet enn et forslag om å bestikke islendingene? Jeg trodde i mitt naive enfold at bestikkelser var moralsk forkastelige. Selv om Island ble en del av Norge eller en norsk unionsstat uten bestikkelser så ville hele Anschlusset koste norske skattebetalere enorme summer. Hovedgrunnen er at administrasjonen i en fellesstat eller union ikke ville kunne ha norsk som språk av den enkle grunn at islendingene ikke forstår norsk. Islandsk er heller ikke noe alternativ, nordmenn forstår jo ikke et kløvet ord islandsk. Engelsk er det eneste alternativet og å innføre bruk av det ville vært enormt dyrt. For å gjøre vondt verre er verken islendinger eller nordmenn spesielt støe i engelsk. Å bøte på det ville koste store summer. Engelsk eller ikke engelsk, integrasjon av Island i den norske Rei… ups stat ville medføre at man måtte oversette en enorm mengde dokumenter til norsk eller engelsk, dokumenter som innholder informasjon om Island, direktiver, lover o.s.v. Gudene vet hva det ville koste og hvor lang tid det ville ta å oversette denne dokumenthaugen. For å gjøre vondt verre ville kostnadene ved å integrere Islands administrasjon i den norske administrasjonen være ekstremt store. Dess uten ville Anschluss føre til at den norske kronen ville falle i verdi pga Islands dårlige økonomiske stilling. De store avstandene mellom landene ville også føre med seg store kostnader og andre praktiske vansker (er nordmenn klare over at Island ligger dobbelt så langt vekk fra Norge som Irland?). Man må forstå at ”the devil is in the details”, alle de små tingene som må forandres hvis Island skal kunne integreres i Norge. Eksempelvis er det islandske velferdssystemet annerledes enn det norske, likere det kontinental-europeiske enn det skandinaviske. Det ville koste flesk å forandre det islandske skatte- og velferdssystem. Man ville blant annet måtte forandre det islandske skattesystemet fra til A til Å, man har flat skatt på Island, progressiv skatt i Norge. Dess uten er firmabeskatning mye lavere på Island enn i Norge, luksusskatt på biler forsvant allerede på åttitallet, men finnes fremdeles i Norge. Dess uten er det islandske og det norske fiskerisystemene svært forskjellige. Island har omsettbare fiskerikvoter, Norge et statlig styrt kvotesystem. Å innføre et norsk system i islandske fiskeri ville føre til opprør blant de egenrådige og mektige islandske trålereierne. Eksempelvis ville man måtte fjerne titusenvis av islandske flagg og erstatte dem med norske flagg, hvor meget ville den operasjonen koste? Hvor meget ville det koste å erstatte den islandske nasjonalsangen med den norske, en sang islendingene ikke kan forstå et kvekk av? Hvor meget ville det koste å inndra alle islandske pass og innføre norske i stedet? Hvor meget ville det koste å gi alle islendinger et norsk personnummer og integrere det islandske telefonsystemet i det norske? Til å gjøre vondt verre ville integreringen hemmes av det faktum at islendinger og nordmenn ikke vet stort om hverandres samfunn. Det finnes så vidt jeg vet ikke en eneste ekspert i islandske samfunnsforhold i hele Norge og ytterst få individer som kan islandsk. Det ville gjøre forhandlinger om islandsk integrering i Norge ytterst vanskelige, for ikke å si umulige. Der i mot vokser eksperter i fattige lands samfunnsforhold på trer her i Norge. Ville det ikke vært lettere å gjøre Gabon i Afrika til et fylke i Norge? Det finnes sikkert en bråte med Gabon-eksperter her til lands! Spøk til side, Norge har heller ingen rettslige eller administrative mekanismer for å ta i mot nye fylker eller danne union med en gitt stat. Å skape slike mekanismer ville ta lang tid og koste en masse penger. Den islandske grunnlov har heller ingen bestemmelser om hvordan staten skal nedlegges, det ville ta lang tid å få stand en grunnlov med slike bestemmelser. Ville ”Anschluss” koste mindre en ett oljefond? Er det rettferdig å belaste nordmenn med slike kostnader bare for at en liten gjeng hurrapatrioter kan få utløp for sin fjollete drøm om et gjenreist Norgesvelde? Anschluss ville også koste mer en det smaker for islendingene. Selv en union ville neppe tjene deres interesser, Norge er jo sytten ganger så folkerikt som Island. En slik union ville være unionen mellom musen og elefanten, musen er dømt til å tape. Hvis Island ble en del av Norge ville store deler av den islandske embetsstanden miste jobbene sine når den islandske staten nedlegges. Att på til ville islendingene være dømt til å tape enhver fiskeritvist med fastlandet, politikerne ville hatt tilbøyelighet til å støtte fastlandets sak fordi der er det mye flere stemmer å hente. Norske fiskere ville ganske snart begynne å legge press på politikerne for å få lov til å fiske i islandske farvann. Politikerne ville bli fristet til å gi etter, islendingene kunne risikerte å stå på land og se på deres fiskeressurser bli fisket opp av deres ”landsmenn” i øst. Hvis norsk skattelovgivning plutselig skulle begynne å gjelde på Island så ville det bety at inntekstskatten gikk opp med 5 % og at firmaskattene ville øke så pass meget at det islandske næringsliv ville få store vansker. Dess uten ville gjeninnføring av luksusskatt på biler føre til at bilprisen økte med 50-60%. Det ville neppe bli populært blant de bilgale islendingene. Og skal islandske unggutter plutselig bli vernepliktige i det norske forsvaret? Island har aldri hatt noen verneplikt, innføring av en slik plikt ville bli mildt sagt upopulær blant landets befolkning. Konklusjonen må bli at ”Anschluss” ville bli svært skadelig for begge disse landene. Til slutt: En advarsel I klassisk norsk stil fremstilles Anschluss-forslagene i edle, humanistiske termer, Snillania (Norge) vil bare redde de stakkars villfarne islendingene fra seg selv. Det er mulig at snill-imperialistene har edle motiver om å redde stakkars lille Island fra konkurs. Men veien til helvete er brolagt med gode fortsetter. Dess uten er jeg ikke sikker på at disse menneskene har særlig edle motiver. Jeg mistenker dem for å tenke på Norges ære og makt, alt deres snakk om omtanke for Island er kanskje bare spill for galleriet, hykleri av verste sort. Det er ingen tvil om skoleverk og medier har sin del av skylden for fremveksten av denne vanvittige, nye snill-imperialismen. Svært mange skolebarn oppflaskes til å tro at Island var en del av Norge i sagatiden, Snorri Sturluson norsk og at Norge mistet Island i 1814. Er det ikke logisk for dem å tilføye at da må Norge få det tapte tilbake? Jeg mistenker også en del av snill-imperialistene for å ha kulturimperialistiske baktanker. De er smertelig klare over at islendinger flest aksepterer ikke at sagaene uten omsvøp kan kalles ”norske” eller at Leif Eiriksson var en rendyrket nordmenn. Den beste måten å få dem til å holde kjeft er å bestikke dem til å bli nordmenn. Noen synes kanskje snill-imperialistene hovedsakelig er latterlige. Det er vel utenkelig at snille Norge finner på å undergrave Islands selvstendighet? Men Norge er faktisk sammen med Spania det eneste land i Vest-Europa som ikke anerkjenner Europas nåværende landegrenser. Norge, som eneste land i verden, nekter å anerkjenne Russlands overhøyhet over Frans Josefsland. Nordmenn mener at landet tilhører Norge rettsmessig, enda det er mye nærmere Russland enn Norge. Leseren husker at nordmenn ikke tok noen hensyn til Islands protester mot den norske eksproprieringen av Jan Mayen. I lyset av det faktum at den norske staten mener at Frans Josefsland bør komme ”heim ins Reich” er det lett å forestille seg den muligheten at Norge begynner å arbeide aktivt for å få Island til å gå samme vei. Norske politikere er jo oppflasket på samme myter angående Island som resten av den norske befolkningen. Vi kan tenke oss følgende scenario: Oljen forsvinner og norsk økonomi stuper. I frustrasjon stemmer nordmenn i bøtter og spann på en demagog som mener at løsningen på landets problemer er det får tilbake ”tapte” land. Demagogen danner regjering og begynner aktivt å undergrave Islands selvstendighet. Høvdingen Einar fra Þverá advarte islendingene mot en mulig invasjon fra Norge. Trenger Island en ny ”þveræingur”, en ny varsler? |
Ingolfur Arnarson og Peter Ørbech skriver en kronikk i Klassekampen 17. mars med det budskapet at Island ikke skal betale Icesave. Hvor ofte man snur på dette er virkelighet og teori to forskjellige ting.