|
Bankkrasjet på Island har ikke bare ruinert statsfinansen, men også flere titalls tusen familier. I mange år før krasjet bygget det seg opp en holdning at det bare fantes en vei i økonomien – opp og videre opp – økonomisk vekst.
I mange år trodde islendingene at de var deltakere i et velferdseventyr. Økt velstand og større forbruk. De så ikke skyggesiden, de så ikke at bankene og finansinstitusjonene var i ferd med å gjøre mange av dem til gjeldslaver.
Vår familie består av mann og kvinne og de to ungdommene, gutt på 15 og jenta på 18. De er nå teknisk konkurs, de har ikke inntekter som rekker til å dekke både avdrag av lån og de daglige utgiftene. For vår familien har virkeligheten snudd fra å være et liv uten de store bekymringer til et liv med stor fortvilelse.
Han og hun har jobb og de to ungdommene går på skole. Mannen har faktisk brukbar inntekt og kvinnen har en sikker jobb innen helsevesenet.
I 2004 flyttet de inn i det nye huset sitt. Det var fint å få større plass. Ungdommene trengte større og så var det også fint å få garasje til den nye bilen. Familien hadde etter hvert fått bedre råd og den gamle blokkleiligheten var langt på vei nedbetalt. De nye huset til vår familien kostet mer en det dobbelte de fikk for blokkleiligheten så de trengte et relativt stort lån. Etter rådslagning med en finansrådgiver i et finansieringsselskap valgte de å ta et boliglån med flytende rente og et billån som var bundet til en utenlandsk valuta og hadde derfor meget lav rente. Et regnestykke viste at familiens inntekter kunne godt dekke avdrag av begge lånene. Ungdommene, særlig jenta, hadde vært heldig og fått fast jobb om ettermiddagen, etter skolen. Hun sørget derfor for det meste av sine stadig voksende utgifter. Rimeligvis sørget foreldrene for alt som begge ungdommene trengte til skolen.
Ingen steder blinket noen varslingslys. Ingen snakket om at det muligens var litt usikkert å ta et så stort lån i utlandet, selv om det var anbefalt av finansrådgiveren. Den islandske krona sto sterkt og det var enkel sak å betjene lånet. Det så slik ut.
I grunnen var regnestykket enkelt. Boliglånet var totalt på om lag 30 millioner kroner, 15 millioner i islandske kroner og 15 millioner i utenlandske valutaer, en såkalt valutakurv. Det nye huset kostet nesten 50 millioner og de hadde vært heldige og fått drøye 20 millioner for leiligheten. Bilen hadde kostet nesten 5 millioner og til å kjøpe den tok familien et lån på 5 millioner i valuta – japanske yen.
Finansrådgiveren var klar og tydelig i sitt budskap til vår familie i 2004 når han sa: ”Den som vil skaffe seg mest mulig til en minst mulig pris bør ta lån i utenlandsk valuta. De utenlandske lånene er billigere. Man kan regne med en fortjeneste på inntil 25 millioner på et lån som i utgangspunktet er på 20 millioner til 40 år. I ditt tilfelle så er det slik at du har når året er over betalt 2,4 millioner i avdrag og rente av kronelånet og grunnbeløpet har vokst til 16 millioner. Når det gjelder valutalånet så har du betalt 4 millioner og grunnbeløpet er redusert til 13,7 millioner. Du har betalt 1600 tusen kroner mer i avdrag av valutalånet men forskjellen på grunnbeløpet er blitt 2,3 millioner. Du har derfor tjent hele 700 tusen på valutalånet ditt.
Regnestykket sa det som familien vår ville vite. Det var billigere å ta lån i utenlandsk valuta. Likevel valgte de å ta kun halvparten av boliglånet i valutakurv. De hørte at bl.a. økonomene i LO ikke var overbeviste, at det ikke var sikkert at kronekursen holdt seg høy lenge, at det var svakhetstegn i økonomien. Renta i utlandet var på vei ned til 1 prosent, mens faktisk renta på Island lå på over 10 prosent – renta og inflasjonstillegg. Med forskjell på over 10 prosent var det lett å overtale mange til å satse på valutalån.
I de neste årene gikk det som i en drøm. Familien vår hadde ingen som helst problemer med å betale avdrag av sine lå. De hadde økonomisk overskudd som de bl.a. brukte til å reise til Amerika i fire uker, hele familien, det ene året og til Europa det andre året. Jenta, som hadde fått sertifikat, hadde klart å spare for å kjøpe sin egen bil, en liten brukt Golf.
Sommeren 2008 begynte kona å snakke om at de burde kanskje flytte lånene sine over i islandske boliglån. Noen på jobben hadde gjort det med sitt billån, stolte ikke lenger på den islandske finansekspansjonen. Fortsatt var problemet ikke der og avgjørelse om å refinansiere lånene ble utsatt.
I slutten av september 2008 kollapset bankene. Den islandske krona ble etter hvert halvert i verdi. For å betale avdrag av valutalån måtte familien vår nå ut med dobbelt så mye som før. I tillegg til dette falt boligmarkedet, slik at de ikke fikk solgt huset. Bilen, som i utgangspunktet ikke var noen stor luksus, ble mye mindre verdt og dersom familien klarte å selge den ville salget bare dekke en del av lånesummen.
Det er ingen grunn til å si at familien vår har brukt mye penger unødvendig. Huset er helt ordinært bolighus, de hadde spart innen de kjøpte det. De hadde og har fortsatt god jobb og sikker inntekt, men de har ingen mulighet til å få endene til å møtes. Avdrag av de utenlandske lånene er for store til at de kan klare det. De har ikke heller klart å selge verken hus eller bil.
Finansieringsselskapet har nå stilt familien opp til veggen. Selskapet vil ta bilen og selge. Familien vår skal likevel sitte med lånet. Huset vil selskapet ta over til en pris som bare dekker en del av lånet. Resultatet vil bli at det eneste familien vår eier er seg selv og en gjeld som det vil ta dem mange år å betale.
Det siste er at Høyesterett har besluttet i en dom at alle lån som finansinstitusjonen formidlet og bant til utenlandsk valuta er ulovlige lån. Likevel har finansinstitusjonen gjort det, de har lurt folk til å ta ulovlige lån. Det diskuteres nå hvem som skal bære skaden av dette, finansinstitusjonene eller kundene. Det er ikke noen tvil om at det var finansrådgiveren, dvs. finansinstitusjonen, som inviterte vår familien til å ta lån som bygget på utenlandsk valuta. Vår familie hadde ingen mulighet til å sjekke om lovligheten av det de gjorde.
Dommen i Høyesterett studeres. Politikerne diskuterer for å treffe beslutning. I mens venter familien vår sammen med flere tusen familier. Er det et håp om rettferdighet, eller finnes det ikke rettferdighet? Bare flere forskjellige urettferdigheter?
|
Alltingsrepresentant for Selvstendighetspartiet (høyre), Unnur Brá Konráðsdóttir, reagerer på at EU-kommisjonen skal ta opp Islands søknad om medlemskap den 17. juni. Siden dette er den islandske nasjonaldagen så mener representanten at det er nedverdigende for Island at saken behandles i EU på nettopp denne dagen. Hun ber innstendig regjeringen om å få EU til å endre sine planer. 
Tidligere statsminister, sentralbanksjef og partileder i Selvstendighetspartiet som nå kler redaktørstolen i Morgunblaðið skriver i dagens leder at i alle andre land ville statsminister Jóhanna Sigurðardóttir, ha resignert. Grunnen er uklarheter rundt den lønnsmessige delen av ansettelsen av den nye sentralbanksjefen Már Guðmundsson. 
Fortsatt sitter flere representanter på Alltinget som ikke bare er folkevalgte men også pengevalgte.