Flere personer og medier i Norge forsøker å gi et bilde av den såkalte Icesave-saken at de virkelige skurkene er Storbritannia, Nederland og IMF. I tillegg er det EØS som må bære et tungt ansvar.

På Island blir de som mener Island, islandske myndigheter, må bære det tunge ansvaret, anklaget for å gå britenes og nederlendernes ærend. Stadig flere tar til orde for at disse må bringes til taushet. Dette skjer i det landet som utpekes nå til å bli et fristed for frie medier. Et sted der nettsteder som Wikileaks kan holde til og der journalister ikke skal bli arrestert for å publisere hemmeligheter.

EØS og reglene
Flere, bl.a. Eva Joly, mener det uklare regelverket i EU har en stor del av skylda for at det gikk som det gikk på Island. Joly mener også at EU-direktivet som forplikter statene til å sørge for at det eksisterer et innskuddsgarantifond ikke betyr at staten garanterer. M.a.o. at det ikke er statsgaranti for et slikt fond. Det står ikke i dokumentet, verken direkte eller implisitt. Spørsmålet blir da, hva skjer dersom fondet ikke strekker til? Bankkundene mister innskuddene sine utover det som garantifondet klarer. I tilfellet Island ville det betydd at en stor del av befolkningen hadde mistet enorme summer. Følgene av det ville ha vært grusomme. For å unngå at samfunnet raste fullstendig sammen gikk regjeringen raskt ut med garanti til alle islendinger. Alle personer skulle få pengene sine, ikke bare inntil maksgarantien, men hele innskuddet. Med dette unngikk man at samfunnet stoppet fullstendig opp, men det meste gikk videre bortsett fra finanssystemet. Bankenes forretningsdrift, betalingsordning etc. stoppet egentlig ikke men ble raskt overtatt av de midlertidige bankordningene og siden de nye bankene. En følge av dette ble at Island ikke kunne behandle islendinger forskjellig fra britiske og nederlandske kunder til islandske banker. Dette er en EØS-regel. Island skulle derfor ikke bare betale garantibeløpet til Icesave-kundene, men hele innskuddet til alle personkunder i Icesave. I den forhatte Icesave-avtalen er likevel kravet fra Storbritannia og Nederland bundet til garantibeløpet på drøye 20 tusen euro per konto. Dermed har Storbritannia og Nederland akseptert forskjellsbehandling og tar på seg selv å utbetale det beløpet som ligger over garantibeløpet. Dette er faktisk store beløp.

Kontroll med bankene
Kontroll med bankene er også et tema som diskuteres. Flere mener at der bærer Storbritannia og Nederland stort ansvar. Disse landenes kontroller burde ha stoppet virksomheten. De burde ikke ha tillatt at Icesave fortsatte i Storbritannia og etablert i Nederland, så sent som ut på året 2008. Allerede da var det mange mistenkeligheter om de islandske bankene i mediene og ikke mindre hos de sentrale myndighetene. Representanter for den nederlandske Sentralbanken, hvor Kredittilsynet er en avdeling, prøvde å skaffe seg informasjon om bl.a. Landsbankinn hos de islandske kontrollmyndighetene og fikk bare skryt og historier om hvor alt var fantastisk. Dette kom fram i en høring i det nederlandske parlamentet nå i februar, hvor ledelsen i Sentralbanken forklarte seg. Der ble islendingen anklaget for å lyve. Det kan derfor være legitimt å spørre om hvordan kontrollmyndighetene i andre land skulle kontrollere de islandske bankene når de islandske myndighetene formidlet falsk informasjon om situasjonen. Det er også flere som tyder på at de islandske myndighetene heller ikke hadde holdbar informasjon om situasjonen siden bankene systematisk feilinformerte. Ja – det er sikker mye å kritisere kontrollen i utlandet for, men Landsbankinn og Icesave var tross alt islandske og underlagt islandske bankmyndigheter. Mens det sto på var interessen kanskje laber for å kontrollere og kritisere. Det gikk bra over alt. Til slutt gikk det ikke så bra over alt og på Island gikk det rett ned. Det er også lov å peke på at den islandske økonomien tradisjonelt ikke er så stor at den bekymrer myndighetene i andre land. I årene 2004 og framover vokste den sterkt og ble stor i det hele. En relativt stor del av det man kaller islandsk var i realiteten ikke islandsk, men datterselskaper og selvstendige virksomheter som eides av islandske holdingsselskaper. Et godt eksempel på dette er selskapet Actavis, et av de store medisinselskapene i verden. Selskapet er registrert på Island og er sterkt gjeldsatt. Dersom selskapet flytter til utlandet, selges eller gjelda saneres, så vil ca en tredjedel av den totale islandske gjelda forsvinne.

Storbritannia, Nederland og IMF presser Island
Først Storbritannia og Nederland. Myndighetene i disse landene tok klart standpunkt med sine landsmenn og besluttet å utbetale alle personlige innskudd i Icesave. Dette var det samme som islandske myndigheter gjorde for sine landsmenn. Britene og nederlenderne mente at siden Landsbankinn var islandsk og likeledes Icesave så var dette en oppgave til det islandske innskuddsgarantifondet. Og, siden Island hadde besluttet å betale ut innskuddene til islendinger så skulle det samme gjelde for andre lands kunder i den islandske Icesave. Myndighetene i alle de tre landene kunne selvfølgelig unnlate å blande seg inn i saken, siden det gjaldt både privat bank og privat innskuddsgarantifond. De kunne bestemt seg for at kundene og tapte pengene sine og tok belastningen med de følger som hver og en kan tenke.
Raskt etter bankkrasjet på Island ble IMF bedt om å bistå. IMF har et rykte som en tøff aktør. Dette blir ikke diskutert her. Island ba IMF om bistand og IMF sa ja og satte opp et program i samarbeid med islandske myndigheter. I programmet er mange land involvert, bl.a. Storbritannia, Nederland og de nordiske landene. Det skulle bare mangle at ikke Icesave kom til å berøre helhetsbildet av oppgaven. Ingen andre enn noen få individer har ment at Island ikke skal betale Icesave-gjelden. Stort sett alle eksperter og alle land mener at Island må gjøre opp for seg. Det man krangler om er vilkårene, renter, nedbetalingstid etc. Det er fullstendig legitimt å kjempe for bedre resultat, også et bedre resultat totalt. Storbritannia, Nederland og Island inngikk en avtale som ble forelagt Alltinget i juni 2009. At det nå er gått 8 måneder siden avtalen var klar uten at den er vedtatt på Island er neppe motpartenes skyld. Uten hjelp fra utlandet har opposisjonen i Alltinget, godt støttet av flere av representantene fra regjeringspartiet Venstre-Grønne, kjørt Icesave sirkus. For hver måned som går uten løsning i Icesave trekker IMFs program ut. Store oppgaver utsettes og en mulig vekst i økonomien kommer ikke. Økonomer har regnet ut at det dreier seg om 75 milliarder ISK for hver måned. Hele Icesave-gjelden er derfor gått ut av vinduet og blåst vekk.
Selvsagt har Storbritannia og Nederland presset Island til å betale. Selvsagt burde islandske politikere akseptert avtalen og statsgaranti og oppført seg ansvarlige i forhold til andre land og i forhold til den islandske befolkningen. Det er riktig å understreke at lånet som ligger inne i Icesave-avtalen ble de facto tatt allerede i november 2008, når regjeringen til nåværende opposisjon besluttet å betale innskuddene til alle islandske kunder som gjorde at britene og nederlenderne måtte gjøre det samme i sine land og betraktet beløpet som et lån til Island. Det er også riktig å peke på at i flere meldinger og formelle brev fra islandske myndigheter til britiske myndigheter før bankkrasjet, forsikrer de at dersom noe skjer med bankene vil den islandske staten gå inn som garantist. Selv om slike saker skal reguleres formelt gjelder også at ”ord skal stå” eller ”gentlemans agrement” og derfor trodde man på det islendingene skrev og sa.

Hvor står Island nå?
Det er gått et og et halvt år siden kollapsen. Fortsatt venter folk på oppgjøret. Folk venter på at de skyldige blir avslørt, siktet og dømt. Folk venter på oppgjør slik at de mange som mistet eiendom får erstatning. I dag er ingen siktet og ingen dømt. Den spesielle statsanklageren gransker hundrevis med saker. Dette tar selvsagt tid, men tålmodigheten tar snart slutt. Rapporten fra det alltingsoppnevnte utvalget som først skulle komme før årsskiftet, er ikke kommet og nå snakkes det om enda en utsettelse. Hva rapporten avslører vet ingen andre enn utvalget.

Bankene er blitt fornyet og styres stort sett av de samme personene som før og de samme metodene som ble brukt under privatiseringen er fortsatt i bruk. Selskaper som er gått konkurs tar bankene over. Selskapene klareres for gjenbruk og leveres gjeldsfrie til de tidligere eierne til bruk. Vi som trodde at spillet var slutt – Game over! – vi tok feil. Gjeldssaneringen som foregår er sannsynligvis den største overføringen av verdier i republikkens historie. De rike har fått gjelden sin slettet og fortsetter å spille.

I Oddssons perioden – 1995 til 2005 – ble samfunnsmakta systematisk ført fra den politiske offentlige arenaen – den folkevalgte – til den private, til finans og forretning. Det politiske systemet ble gjort til en tilskuerarena der politikerne sto og så på utviklingen, uten makt og uten egen vilje til å styre. De private bankene og finansinstitusjonene ble ti ganger større enn staten, det var der det skjedde, og det var der man forsto at makten lå. Den mektige statsministeren flyttet seg fra statsministeriet til Sentralbanken, maktens nye sentrum. Etter bankkrasjet ble det politikernes oppgave å rense opp og bl.a. skaffe seg tilstrekkelig makt for å kunne administrere. Dette viser seg å være en vanskelig oppgave. Makten ligger fortsatt utenfor de folkevalgtes maktens dører. Finansfolka og deres medspillere innenfor politikken, som ofte også er finansfolk, slipper ikke makttrådene så lett og drømmer fortsatt om det markedsliberalistiske paradiset som de prøvde å skape på Island.

Albert Einarsson