Ingolfur Arnarson og Peter Ørbech skriver en kronikk i Klassekampen 17. mars med det budskapet at Island ikke skal betale Icesave. Hvor ofte man snur på dette er virkelighet og teori to forskjellige ting.

Spekulasjoner om og tolkninger av EUs regler og direktiver er en idrettsgren som ikke er med i konkurransen. Islandske myndigheter sørget for det. For å beskytte sine egne landsmenn og det islandske økonomiske systemet fra å rase fullstendig sammen besluttet myndighetene å betale ut, garantere, alle innskudd til alle islendinger i islandske banker. Dette gjaldt ikke bare garantibeløpet, men hele innskuddet. Følgelig måtte det samme gjelde i hele EØS. Storbritannia og Nederland gjordet det samme overfor sine landsmenn og garanterte alle innskudd i islandske banker, dvs. Icesave. Grunnen til at islandske myndigheter besluttet å garantere alle innskudd til islendinger var en stor fare for en total kollaps i samfunnet. Alle sparepenger ville ha gått tapt. Mange mistet mye ved at de hadde investert sparepenger i bankaksjer og verdipapirer som mistet verdi. Det er derfor en kortvarig trøst å få beskjed om at Island ikke har plikt til å betale mens man selv mister alle sparepengene.

Landsbankinn, eieren av Icesave, ble flere ganger oppfordret av britene og nederlenderne til å gjøre nettbanken britisk og nederlandsk. Det ville ha flyttet ansvaret fra Island over til de andre landene. Dette ble ikke gjort.

Det er ikke riktig som Ingolfur Arnarson og Peter Ørbech hevder at det islandske Alltinget ikke har vedtatt å betale regningen for Icesave. Alltinget vedtok en lov om statsgaranti i slutten av august 2009 og denne loven ble stadfestet av presidenten 2. september 2009. Loven bygger på avtalen som landene inngikk 5. juni 2009. Denne avtalen handler om tilbakebetaling av de pengene som landene, Storbritannia og Nederland, brukte for å betale ut garantibeløpet til Icesae-kundene.

Det hadde vært fantastisk dersom virkeligheten var slik at de private også var privat når de går dunken. På godt og vont lever vi sammen i samfunn og våre handlinger, også private, angår ikke bare oss som privatpersoner, men berører ofte sterkt andre. Et privatisert banksystem har et helt annet samfunnsansvar enn en butikkjede. Det private islandske banksystemet var også et politisk produkt og ble støttet og båret fram av en politisk elite på Island. At islendingene i årerekke valgte en politisk ledelse som styrte landet mot det katastrofale er et felles ansvar, en felles skjebne. Ja, mange på Island trodde på finanseventyret. Nå er oppgaven å komme seg ut av uføret. Det må nødvendigvis også bli et felles ansvar.

Byrden av Icesave er kun en liten del av den totale økonomiske regningen som Island og islendingene må betale. I tillegg til den økonomiske byrden sliter Island med et stort demokratisk problem. Korrupsjonen er dyptgående og omfattende. Administrasjonen er på mange måter i dårlig stand til å løse sine oppgaver. Grunnloven er mangelfull. Et godt eksempel på dette er at statsrådene i regjering sitter også i Alltinget som representanter. Et annet eksempel er at det er politisk valgte, utpekte, statsråder som ansetter dommere. På Island er statsadministrasjonen ikke helt tredelt – lovforsamling, regjering og domstoler - som i andre land.

Det viser seg også at det er kort avstand mellom normal vennskap og kameraderi. Selv om det ble avslørt for flere år til bake at store transaksjoner ble holdt unna skatteetaten så gjorde man ikke noe med det. Nå viser det seg at det dreier seg om beløp i hundre milliarders klassen. Statsministeren karakteriserer det slik at ”det ser ut til å eksistere et svart økonomisystem inne i bankene”.

Det hadde vært fantastisk for Island at EUs regler og lover var så klare at det ikke var til å misforstå. At Ingolfur Arnarson og Peter Ørbech er klare i sine vurderinger betyr ikke at andre ser det på samme måte. Faktisk er det relativt få som gjør det. De fleste ser det slik at det er nasjonalstatene som må bære ansvaret. Noen mener største delen av ansvaret ligger på Island, mens andre mener at landene må dele ansvaret. Storbritannia og Nederland hadde tross alt ansvar for å kontrollere virksomhetene i sine land og kunne ha stoppet virksomheten. Det er sikkert riktig hos Ingolfur Arnarson og Peter Ørbech at Storbritannia og Nederland bruker sin tyngde for å presse lille Island og at de to landene dikterer prosessen. Det er også skjebnen til de små, særlig når de ikke har sterke allierte, er medlemmer i klubben eller har en god sak. Island sendte forresten den britiske trålerflåten hjem fra fiskebankene ved Island, noe som skapte store problemer og økonomiske ringvirkninger i flere store fiskerbyer i England. Der hadde Island en god sak, som høstet internasjonal støtte.

Det ser ikke ut til at Island greier å høste stor internasjonal støtte til standpunktet om å ikke betale for Icesave. Island har likevel internasjonalt sympati, for landet er lite og som medlem i den nordiske klubben vil Island sikkert ikke gå under. For Island og islendingene vil redningen seint komme via en domstol som tar av alle uklarheter og dømmer til fordel for Island. Det står ikke om rettferdighet – det står om å komme seg ut av uføret. Finansminister Steingrímur J Sigfússon, sa det slik: ”Det er bedre å drikke den sure drikken, enn å dø av tørste”.