Kronikk av Helga Gunnarsdóttir:

Helga Gunnarsdóttir er islending, forsker, bosatt i Norge. I to kronikker, publisert i Klassekampen henholdsvis 21. april og 10. mai gir Helga en meget god innsikt i granskningsrapporten om bankkrasjet på Island, som ble offentliggjort 12. april.
Rapporten, som er utarbeidet av et utvalg nedsatt av Alltinget i desember 2008, er på omlag 2300 sider.

Den første kronikken kommer her. Den andre er HER.

Eva Joly, spesialrådgiver for de som etterforsker finansskandalen på Island, sa 16. april til islandsk tv at hun er meget fornøyd med rapporten til «sannhetskommisjonen». Den er omfattende og grundig og Joly mener at rapportens ærlighet vitner om en sjeldent modig nasjon, et mot hun ikke har sett maken til i resten av verden. Den gir det islandske folk et meget godt gunnlag for å forstå årsakene. Dessverre er rapporten i liten grad presentert i norsk presse.

Sannhetskommisjonen, som jeg velger å kalle den, har arbeidet etter mandat gitt av Alltinget. De skulle gjennomgå forløpet og årsaken til bankkonkursen og "finne sannheten bak". Skyldes det feil som var begått? Eller var årsaken manglende oppdatering og praktisering av lover, samt tilsyn med disse? Og ikke minst hvem som i tilfellet har ansvaret? En egen underkommisjon med spesialister i etikk har sett på om mulige årsaker er å finne i arbeidsmåter og etikk.

Jeg skal her ta for meg to saker fra henholdsvis hoved- og etikkrapporten. De handler om tre mektige menn som har dominert Islands politikk i 30 år og mottatt norske ordener for sin store innsats: Den første er David Oddsson, leder av Selvstendighetspartiet (Høyre), statsminister !991-2004, utenriksminister 2004-2005, sentralbanksjef 2005-2009, og nå redaktør i Morgunbladid. Den andre er Halldór Ásgrímsson, leder av Senterpartiet, utenriksminister 1995-2004 og statsminister 2004-2006. Den tredje er Ólafur Ragnar Grímsson. Han har sittet som president siden 1996. Før det var han politisk aktiv, først i Senterpartiet (som har få likheter med sitt norske søsterparti) og siden på høyresiden i det såkalte sosialistpartiet.

Politisk avgjørelse om deling av bankene

Forløperen til Islands vekst og fall finner en muligens allerede året 1995. I valget til Alltinget fikk Høyre og Senterpartiet flertallet og satt med makta i 12 år, til våren 2007. Det er i disse årene en kan lete etter årsakene til at alt gikk over styr: privatisering av fiskeressursene (som begynte allerede i 1991), frislipp av næringslivet, ensidig fokus på kraftutbygging og kraftkrevende industri og til sist privatisering av bankene.

I 2002 ble bankene privatisert, noe som i og for seg ikke trengte å være galt. Det kritikkverdige var den politiske innblandingen i hvem som fikk kjøpe bankene under markedspris og at aksjene havnet på meget få hender som fra før hadde stor makt i finanslivet. I rapporten sier en embetsmann, som trakk seg fra komiteen for banksalget på grunn av innblanding fra Oddsson og Ásgrímsson, at «han fikk mer og mer på følelsen» at alle avgjørelser kom fra de to partilederne og ikke fra komiteen eller finans- eller handelsministeren som hadde det formelle ansvaret.

Allerede da var det en kjent sak på Island at de to partiene hadde hver «sine» i blant finansvikingene. Landbruksbanken (senere Kaupthing) ble da også solgt til Senterpartiets støttespillere og Landsbanken ble solgt til Høyres støttespillere. Den beholdt navnet og opprettet en filial i England med det etterhvert så berømte navnet Icesave. Rapporten slår fast at allerede i 2006 var skandalen fullkommen, fra da av kunne en ikke unngå konkurs. Det tok altså kun fire år fra bankene ble privatisert til de i realiteten var konkurs. Grunnen var at bankenes hovedeiere og styreformenn var de samme «vikingene» som reiste verden rundt og kjøpte kjøpesentre, fotballklubber og flyselskap for lånte penger fra egne forgjeldede banker.

«You ain´t see nothing yet»

Islands president Ólafur Ragnar Grímsson har fått en ufortjent heltestatus i det siste, etter sitt veto mot Icesave-loven. I etikkrapporten får presidenten knusende kritikk over åtte sider. Han og flere andre «bærer et etisk ansvar for å ha deltatt i et teater rundt finansvikingene og deres firmaer som viste seg å ha like mye klær på som keiseren i H C Andersens eventyr». De mener også at ”han deltok i å rakke ned på de røster som advarte mot farlig stort omfang hos de islandske firmaene”.

Etter at bankene ble privatisert, reiste Grímsson verden rundt sammen med «vikingene», inviterte til middager, skrev anbefalinger og kastet glans over underskrift av kontrakter. Hans seks teser om hvorfor det islandske finansvesenet hadde slik lysende framtid i utlandet er en festlig lesning.

I februar 2005 holdt han, også i følge rapporten, en av sine mange taler under åpningen av Avion Group i England og sa blant annet til engelskmennene som var til stede: «You ain´t see nothing yet» Han siktet til de islandske finansvikingenes frammarsj i Europa og fikk dessverre rett, men med motsatt fortegn!

Etikkrapporten anbefaler at presidentembetet utarbeider etiske retningslinjer om på hvilken måte presidenten gir sin støtte til finanslivet. Det anbefales videre at grunnloven endres angående presidentens rolle og oppgaver, samt samarbeid med fremmede stater.

Grímson er kjent som en stor strateg. Med sitt veto mot Icesave-loven fikk han heltestatus i opinionen. Etter å ha lest rapporten kan en undre seg over om hans veto var en føre var strategi for å dreie fokus vekk fra sitt eget misbruk av presidentembetet før rapporten kom ut. Han ser ut til å lykkes. I Klassekampen 15. april nærmest unnskylder forfatter Einar Már Gudmundsson presidentens samrøre med finanseliten «en annen president ville nok gjort det samme til samme tid... På den annen side skal Grímsson ha all ære for at han nektet å underskrive Icesaveavtalen».

Oppgjørets time er smertefull

Finansvikingene blir stilt for retten og i følge Eva Joly kommer de første tiltalene om kort tid, men etterforskningen vil fortsette i fire år. En komité på Altinget vil anbefale om det skal reises riksrett mot syv embetsmenn og politikere eller ikke. Av de «tre mektige menn» er det kun Oddsson som risikerer riksrett - for rollen som sentralbanksjef. Presidenten har kun etisk ansvar og Ásgrimsson, nå generalsekretær for Nordisk ministerråd, hadde ikke juridisk ansvar for avgjørelser som ble tatt - dessuten gjelder ansvarsrett for statsråder kun to år bakover i tid. Etter manges syn strider dette mot allmenn rettsoppfatning.

Heldigvis har Island nå en regjering bestående av hederlige politikere og fagfolk. Finansminister Steingrímur Sigfússon (fra Venstre Grønne som advarte mot finanseventyret) uttalte nylig at han ble både deprimert og forbannet da han leste rapporten, men at en nå må ta et smertefullt oppgjør for å komme videre. Måtte alle god krefter gi dem støtte og mot til å klare den krevende oppgaven det er å få orden på Islands økonomi, etiske normer og omdømme.

Helga Gunnarsdóttir hegunna(at)online.no