Kronikk av Helga Gunnarsdóttir: 

Helga Gunnarsdóttir er islending, forsker, bosatt i Norge. I to kronikker, publisert i Klassekampen henholdsvis 21. april og 10. mai gir Helga en meget god innsikt i granskningsrapporten om bankkrasjet på Island, som ble offentliggjort 12. april.
Rapporten, som er utarbeidet av et utvalg nedsatt av Alltinget i desember 2008, er på omlag 2300 sider.

Her er den andre kronikken. Den første kronikken er HER.

I min forrige kronikk som bygget på rapporten til Islands sannhetskommisjon var jeg innom hvordan bankene på Island ble privatisert og solgt til politiske støttespillere, samt presidentens rolle. I dagens kronikk skal jeg belyse hvordan sannhetskommisjonen har gransket Icesavesaken, samt deres omtale av presidentens nok så naive teorier.

Islands president holdt i 2003 en tale på en finanskongress i København. Da presenterte han offentlig for første gang sine teorier om grunnene til Islands finansielle framgang i utlandet. Disse seks teoriene var som følger:

Framgangen var tuftet på samhandling mellom mennesker i finanslivet på tvers av firmaer og bransjer. Finanslivet gikk rett til verket for å løse oppgaven: ”huskelister og møtereferater var ikke i veien”. Islandsk entreprenørskap var ubyråkratisk, sannsynligvis på grunn av få mennesker samtidig som gründerne fikk økt frihet. Samarbeidet var meget personlig og bygget på tillit mellom mennesker i gammel ånd. Det førte til raskere beslutninger. En pionertankegang hadde utviklet seg over flere hundre år ved fiske og jordbruk. Handlekraft var et være eller ikke være i kampen mot naturkreftene. Denne mentaliteten var nå blitt drivkraften i moderne handel. Sist men ikke minst var det skaperkraften. Islendingene har alltid beundret sine forfattere og nå var det ifølge presidenten «finansforfatterne» som ble beundret og respektert.

I følge etikkrapporten ga presidentens teser et mannssjåvinistisk, nasjonalistisk og forskjønnet bilde av islendingenes finansfortrinn bygget på gammel arv og kultur. De kommenterer dette slik: “Vi vet nå at “nærheten” var alt for stor og at “gjennomsiktigheten” var nærmest ingen”... “Det er interessant at noen av de egenskapene som presidenten trekker fram til fordel for finansvikingene er nettopp de egenskaper som felte både de og Island. Sett i lys av historien trengte man betydelig større disiplin og strengere regler i beslutningsprosessene, mer nøkternhet i aktiviteten, bedre regler for protokoller, samt regler for uønska kontakter mellom personer. Til tross for at presidentens teorier ble kraftig kritisert fortsatte han å berømme finansvikingenes ekspansjon».

Arvet et konkursbo

Dagens regjering på Island som består av sosialdemokrater og Venstre Grønne (de eneste som advarte) har da også arvet et konkursbo etter finansvikingene som ingen ende vil ta. I begynnelsen av mai var det ytterligere to sparebanker som gikk konkurs og staten måtte overta. Når krever flere røster blant Venstre Grønne og i akademia at sannhetskommisjonen må fortsette sitt arbeid og blant annet granske sparebankenes fall, ja endog privatisering av fiskeressursene. For det er særlig konkursen til de tre største bankene Glitnir, Kaupthing og Landsbankinn som er gransket og Icesave saken er viet stor plass i rapporten. Icesave var en filial som Landsbankinn opprettet i England i 2006 og litt seinere i Nederland.

Tok ikke ansvar for Icesave

Sannhetskommisjonen levner den daværende islandske regjering, sentralbanksjef Oddsson (tidligere stats- og utenriksminister) og ledelsen i Landsbanken liten ære i Icesavesaken. Det er godt dokumentert at engelske myndigheter fra tidlig i 2008 prøvde å få både den islandske sentralbanken og Landsbankens ledelse til å ta ansvar for Icesave sin risikable drift. Taktikken til Landsbanken var å tilby meget høye innlånsrenter for å få tilgang til kapital og etterhvert forsvant mye penger ut av Icesave over til hovedbanken. Dette bekymret engelske myndigheter som gang på gang prøvde å få ledelsen i Landsbankinn til å endre Icesave fra filial til datterselskap. Hensikten med det var at som datterselskap ville Icesave vært en britisk bank som da måtte forholde seg til engelske lover og finanstilsyn, samt at kontoene ville vært sikret av det engelske bankgarantifondet.

Dette trenerte Landsbankens ledelse og eiere bevisst for da ville de ikke kunne flytte penger til og fra etter forgodtbefinnende uten at det engelske finanstilsynet blandet seg bort i saken. Den engelske sentralbanken skrev også brev 23. april 2008 til den islandske sentralbanksjefen og tilbød hjelp til å minske bankvesenet da det «etter hans syn var den eneste realistiske måten å møte problemene». Den britiske sentralbanksjefen sa til slutt i brevet at «han ville tilby all den hjelp som han kunne for å ta tak i oppgaven». Den islandske sentralbanksjefen Oddsson svarte ikke på den delen av brevet, men gjentok sitt ønske om valutaavtale.

Sannhetskommisjonen er forundret over at Geir Haardes regjering, som satt fra våren 2007 til januar 2009, ikke tok saken på alvor og prøvde å løse den politisk. Først i begynnelse av september 2008 år var det et formelt møte mellom regjeringen og den engelske finansministeren Darling. Han har uttalt at islandske myndigheter ikke skjønte alvoret. Mindre enn en måned etter var Icesave konkurs og 350.000 innskytere risikerte å miste alle sine bankinnskudd som var på ca 60 milliarder NOK.

Icesave-avtalen

Det er disse innskuddene Icesave-avtalen dreier seg om og i november 2008 ble islandske og engelske/nederlandske myndigheter enige om at det islandske banksikringsfondet skulle dekke minimumsbeløpet i henhold til lovverket på ca 164.000 NOK per konto (tilsvarende 32 milliarder NOK) og engelske og nederlandske myndigheter skulle ta det resterende pålydende ca 27 milliarder NOK. For å sette tapene på Icesavekontoene i et perspektiv tilsvarer 60 milliarder NOK ca 90% av Islands bruttonasjonalprodukt (BNP) og det beløpet Island må betale er ca 50% av BNP. Men mot dette kommer eiendommene til Landsbankinn i utlandet som tilsvarer opp mot 88% av det Island skal betale. Dette er selvfølgelig sure penger på samme måte som tapene til de andre bankene og det er aldri hyggelig når vanlige mennesker må svi. Men dette er dessverre resultatet av en total mangel på samfunnsansvar hos daværende og tidligere regjeringer, flertallet på Alltinget, finansvikingene, sentralbanken, finanstilsynet, revisorene, pressen og presidenten.

Ja visst gör det ont

«Ja visst gör det ont när knoppar brister» skrev den svenske dikteren Karin Boye. Ja visst gör det ont for ombudsmannen for Alltinget også (ett av tre medlemmer i sannhetskommisjonen). Han har uttalt at han ofte var på randen av å bryte sammen i gråt mens han har arbeidet med rapporten og de opplysninger de fikk tilgang til. Han har anbefalt at hele nasjonen burde få fri i noen dager for å sette seg inn i rapporten. Ja visst gör det ont for mange islendinger å få sannheten presentert over 2300 sider vel vitende at de i hvert fall moralsk og i valg har støttet de lederne som satt med det politiske og etiske ansvaret. Ja visst gör det ont for de mange vanlige mennesker som sitter igjen forgjeldede og kanskje uten arbeid eller har mistet boligen sin i dragsuget. Sannheten er ofte så smertefull at det gjør vondt. Men sannheten er helt nødvendig for å ta et oppgjør med ukulturen, gjøre opp for seg, komme videre og få til nødvendige endringer. Gjennom presidentens veto er det skapt et uriktig bilde av at Island ikke vil gjøre opp for seg. Etter at Sannhetskommisjonens rapport ble publisert har da også kritikken mot Icesaveavtalen stilnet inn til videre. Det ser ut til at flere og flere forstår at islendingene har brakt seg selv opp i uføret og må gjøre opp for finansvikingenes herjinger.

Helga Gunnarsdottir - hegunna(at)online.no