Det er først gang at riksrett er satt for å rette over statsråd. I debatten på Island har mange ment at lovparagraf 14. i grunnloven som handler om riksrett er rett og slett antikk. Lov om riksrett er opprinnelig satt inn i islandske grunnloven etter dansk forbilde i 1905. Da var Island fortsatt under Danmark. Lov om riksrett ble revidert i 1963 uten andre endringer enn at dommere ble da 15 i stedet for 30. Det er flere som påpeker at lov om riksrett ikke har vært revidert ordentlig eller helt avskaffet og erstattet av andre lover skyldes at man ikke så at den ville bli brukt i moderne tider.

Da moderne tid traff Island med finanskollaps i oktober 2009 og førte Island ut av drømmen oppsto raskt et behov for å finne skyldige og straffe skyldige. Folkets vrede rettet seg mot de politiske lederne i regjeringen og ledelsen i Sentralbanken, som ikke skulle være politisk, men med tidligere statsminister i mange år i sjefstolen opptrådte Sentralbanken som en del av den politiske makten.

Den sittende regjeringen, som nå i ettertid populært blir kalt ”rasregjeringen” (”hrunstjórnin“) besluttet med Alltingets vilje å sette i gang et utvalg for å granske bankkollapsen og det som førte til at det islandske finanssystemet krasjet høsten 2008. Utvalget gjorde en kjempejobb og leverte en rapport i ni bind på om lag 3500 sider. Utvalgets mandat var å beskrive og trekke fram fakta som kunne belyse hendelsesforløpet i foranledning til krasjet og under de dramatiske ukene og månedene høsten 2008. Utvalget tok ikke standpunkt til skyldmål, men pekte på forhold som kunne føre til skyldmål. Bl.a. redegjør utvalget for myndighetenes rolle i forkant og under bankkrasjet. I den anledning peker utvalget på det faktum at det er riksrett som skal rette i saker hvor statsråder blir skyldige i grov uaktsomhet eller grov forsømmelse i sin embetsførsel. Utvalget mener også at flere statsråder begikk grov uaktsomhet og grov forsømmelse.

Alltinget besluttet å nedsette et eget representantutvalg for å behandle granskningsutvalgets rapport. Representantutvalget ble ledet av Atli Gíslason alltingsmann fra partiet Venstre-Grønne. Utvalget ble bemannet med to representanter for alle partier i Alltinget unntatt ”Bevegelsen” (Hreyfingin) som hadde ett medlem. Utvalgets sammensetning tyder på at man i utgangspunktet var optimistisk og hadde tro på at utvalgets medlemmer skulle bli enige og at de ikke skulle arbeide ut i fra partipolitikk. Det viste seg også å gjelde alle andre saker enn spørsmålet om riksrett. Alle andre forslag fra utvalget ble vedtatt med 63 stemmer i Alltinget noen få timer før den dramatiske avstemningen om riksrett over de tidligere statsrådene. Det er tydelig at utvalget har utført et meget grundig og godt arbeid. På grunnlag av de forslag som utvalget la frem vil Alltinget behandle både det islandske lovverket og strukturene i den islandske statsadministrasjonen.

At utvalget har gjort et godt arbeid angående alle andre saker enn riksrett er vanskelig å tro. Utvalget var enige om alt annet enn riksrett der det ble splittet i hovedsak to grupper. Den minste, representanter fra Selvstendighetspartiet som ikke ville at Alltinget kalte sammen riksrett og følgelig ikke stilte noen for riksrett. Flertallet ville at Alltinget kalte sammen riksrett for å rette over de tidligere statsrådene. Denne gruppen var siden ikke enig om hvor mange forslaget skulle involvere. Et flertall ville stille tre personer for retten mens et mindretall ville at alle fire skulle stilles for riksrett. Det var klart allerede da utvalget la fram sine forslag at et flertall i utvalget foreslo at Alltinget skulle innkalle riksrett. Med det så det ut som om et stort flertall var enig om en begrunnelse for riksrett, dvs. at beskyldningene mot en eller flere var så klare at det rettferdiggjorde at Alltinget kalte sammen riksrett. Det motsatte, å kalle sammen riksrett uten at det foreligger skikkelig begrunnelse eller at det foreligger en sikkelig begrunnelse men Alltinget vedtar ikke å kalle sammen riksrett, ville vært ganske pinlig for utvalget.

Det er derfor underlig å se uttalelser som kommer nå under debatten og siden etter avstemningen som mistenkeliggjør utvalget eller utvalgets leder for å legge opp til politisk jakt. Den nå anklagede Geir H Haarde uttaler at anklagedokumentet kunne vært skrevet av et barn, at det hele lukter av et politisk oppgjør med ham som person. Det ble hevdet før avstemningen og understreket etter den at alle representanter i Alltinget sto partipolitisk ubundne, at representantene ikke ble pålagt å stemme partipolitisk. Avstemningen i Alltinget skjedde ved opprop. Det var ganske jevnt mellom ja til riksrett og nei til riksrett. Når man undersøker de fire avstemningene ser man at fire representanter fra Samfylkingin, sosialdemokratene, stemmer for riksrett over Geir H Haarde men ikke over de andre. Avstemningen gikk 33 for og 30 i mot. De fire er nå anklaget for å ha stemt taktisk for å skåne sin tidligere partileder, Ingibjörg Sólrún Gísladóttir.

Blant alltingsrepresentantene er 7 tidligere statsråder i Geir H Haardes regjering (2007-2009). To av dem sitter i nåværende regjering som henholdsvis statsminister og utenriksminister. De 5 andre tidligere statsrådene er representanter for Selvstendighetspartiet. Alle de tidligere statsrådene stemte i mot at deres tidligere kollegaer ble stevnet for riksrett. Ingen av dem ser ut til å ha luftet tanken å være avholdende eller å vike plass og få inn vararepresentant. Noen ville tenke at et så nært politisk forhold, på godt og vont, gjorde noe med ens habilitet.

Argumenter som er blitt brukt i debatten og gjelder rollefordelingen innen regjering er at den tidligere utenriksministeren og partilederen i Samfylkingin ikke hadde noe fagansvar i forhold til finanskollapsen. Derfor skulle hun ikke stilles for riksrett. Noen mener at hun ville da bli straffet for det eneste å ha vært partileder i et parti som tilfeldigvis satt i regjering når finanssystemet krasjet og landets økonomi ble satt ut av spill. Argumentet er siden blitt båret fram av den tidligere statsministeren som ikke vil vedkjenne seg ansvar for at det gikk som det gikk.

I intervjuer sier tidligere leder for det sosialdemokratiske Folkepartiet, som sammen med deler av Folkealliansen ble til Samfylkingin, Jón Baldvin Hannibalsson, at en partileder i regjering ikke sitter der uten ansvar for rikets tilstand. I 1991 dannet Hannibalsson og Folkepartiet regjering sammen med Davíð Oddsson og Selvstendighetspartiet. ”Vi sosialdemokrater forfattet til stor del plattformen til denne regjeringen. Jeg så det slik at vi var i ledelse for denne regjeringen og tok ansvar for dens politikk og handlinger. Jeg ville aldri ha tenkt tanken å si at jeg bare hadde vært utenriksminister, at jeg ikke hadde hatt kunnskap om økonomien og derfor ikke noen som helst ansvar. Det er ikke ærlig og slike svar peker i den retning at vedkommende ser på seg som en embetsmann og ikke som en politiker, ” sier Hannibalsson. ”Det er rettferdig at Geir H Haarde trekkes for riksrett men det er ikke rettferdig at utenriksministeren ikke følger ham. Den som stiller seg i ledelse og ta ansvar må kunne bære den og hovedansvaret ligger hos dem. Hva de andre statsrådene gjelder spiller det mindre rolle. Jeg ville ha krevd å få stå foran riksrett hvis jeg hadde vært i denne situasjonen. Ellers vil vedkommende statsråds navn aldri bli renset. Alt snakk om politisk forfølgelse er bare tull. Det er Alltingets lovfestete plikt å henvise denne saken til riksretten,” fortsetter Hannibalsson, Islands tidligere utenriksminisiter fra 1990 tallet.

Relaterte artikler: 
Riksrett over tidligere statsminster.
Landsdómur - en spesielle domstol for statsråder.
Alltingsutvald foreslår riksrett over tidligere statsråder.