Mistillitsforslaget ble nedstemt med 32 stemmer mot 30, en representant var avholdende.
Forslag om å skrive ut et nytt valg ble nedstemt med 36 stemmer mot 22.
5 representanter var avholdende.

Den islandske regjeringen til Samfylkingin og Venstre-Grønne forsvarte seg mot angrep fra høyre og venstre i gårdagens debatt i Alltinget om mistillit.

Det var Selvstendighetspartiet som fremmet forslag om mistillit. Forslaget ble sterkt kritisert av de andre partiene i opposisjonen for å være dårlig forankret og at tidspunktet ikke passet. Ledelsen i Selvstendighetspartiet støttet nemlig loven om Icesave som ble nedstemt i folkeavstemningen, men som nå ble brukt som påskudd til mistillit til regjeringen. Mange pekte på at forslaget om mistillit til regjeringen burde også rette seg mot ledelsen i Selvstendighetspartiet. Det er heller ikke til å underslå at kritikken fra Davíð Oddsson, den sterke tidligere lederen, på nåværende ledelse i høyrepartiet, kan ha presset ledelse til å vise styrke og handlekraft. Resultatet ble derimot en demonstrasjon i overdreven ordbruk og en total mangel på vilje til å drive politikk.   

Den islandske regjeringen er på mange måter fanget i et historisk dilemma. Den første regjeringen i republikkens historie, som springer ut i fra partier på venstreside – sosialdemokrater og venstresosialister/miljøvernere – overtok et konkursbo etter markedsliberalistene i 2009. Den overtok også et opplegg som den tidligere regjering hadde initiert, et redningsprogram i samarbeid med IMF (det internasjonale pengefondet). For mange, særlig Venstre-Grønne, var dette en vanskelig bit å sluke. Regjeringen satte seg som mål å rydde opp i det usunne samfunnet som hadde fått mulighet til å utvikle seg under finansboblen. Det har tatt lengre tid å rydde opp enn man hadde ønsket. De gode formålene har latt vente på seg. Motstanden, opposisjonen, har fått mange anledninger til både å kritisere og angripe regjeringens forslag og tiltak. Ikke alt har vært vellykket. Debatten om mistillit bar også preg av at opposisjonen fikk flere treff mot regjeringen, men den fikk også mange slag under beltestad.

Partiet Venstre-Grønne spiller her en viktig rolle. Samtidig som partiet er et regjeringsparti har flere av partiets representanter vært i opposisjon til regjeringen og eget parti. I debatten i går gikk tre av partiets medlemmer i mot regjeringen og stemte med opposisjonen. Man kunne nesten tro at det var de rene og ranke, de som har røtter i folket, i fagbevegelsen og som kunne mobilisere progressive krefter i samfunnet til kamp mot høyrekreftene som nå er på frammarsj. Slik er det ikke. Det er tross alt regjeringen som fortsatt står for motstanden mot høyrekreftene. Venstreopposisjonen i Venstre-Grønne har alliert seg med de nasjonalistiske høyrekreftene. Lederen i Venstre-Grønne, den gamle ringreven finansminister Steingrímur J Sigfússon, har forstått at politikk ofte dreier seg om å måke ut møkka og at da får man møkk på seg. De som nå har forlatt Venstre-Grønne har ikke forstått dette. For dem er politikk det samme som prinsipp. To av de utmelte stemte sammen med høyre på grunn av en sak – de er i mot EU. De vil ikke at det islandske folket skal få lov til å avgjøre medlemskap i EU i en folkeavstemning. De vil avgjøre saken for folket. At regjeringen jobber med utallige saker til fordel for folket på Island er underordnet representantenes private standpunkt til EU.

Det var meget anstrengende å overvære debatten i Alltinget. Over det hele svever en underlig desperasjon. Verden males i svart-hvitt. Ubegrunnede anklager hagler. Unntakene finnes, men de er få. Debatten illustrerer godt at problemene på Island ikke bare er økonomiske men først og fremst politiske og samfunnsmessige.

Selv om regjeringen fortsatt støtter seg til et flertall i Alltinget er den svekket i antall. Det ville ikke vært unaturlig at den i større grad søkte støtte og samarbeid til en samarbeidsvillig del av opposisjonen. AT mistillitsforslaget falt er positivt for Island, som ikke trenger turbulens eller lengre periode med politisk kappestrid om velgerne.