Icesave-saken og håndteringen av den er historien om feil fra de første dagene etter bankkrasjet. Med bankkrasjet og vedtaket om unntakslovene blir Icesave til en bilateral sak. Med de islandske myndighetenes erklæringer om ”at venner har sviktet”, at ”man søker etter nye venner”, at Island ”ikke skal betale gjelda etter økonomiske rotekopper”, at Island vil forsøke å få prøvd for domstolene om Icesave forpliktelsene er rettmessige – så blir Icesave-saken til en mellomstatlig tvist.

Så lenge de holdningene som her blir uttrykt er karakteristiske for diskusjonene om Icesave på Island, er ikke å undre at islandske myndigheter blir møtt med mistanke i utlandet.

I de første dagene etter krasjet tok de islandske myndighetene stand med det islandske banksystemet og islandske kontoinnehavere, men mot myndighetene i andre land og de utenlandske kundene til de islandske bankene. Med kortsiktighet og famling tok de sjansen på å brenne inne sammen med Icesave og nasjonen.

I de første dagene etter krasjet anga man tonen for hvordan islandske myndigheter ville gå fram i bilaterale forhandlinger. Den tonen sa noe om;
hvorvidt islandske myndigheter tar ansvaret for avtaler som åpnet for globalisering av det islandske forretningslivet,
hvorvidt islendingene er klare til å anerkjenne sitt demokratiske ansvar for virksomheten til islandske privatselskaper, som men tillatelse fra islandske myndigheter driver sine forretninger i utlandet,
hvorvidt islandske myndigheter er klare til å samarbeide omkring løsninger for følgene av det største bankkrasjet i historien, som selvfølgelig ikke er islendingenes privatsak.
De holdninger som reflekteres fra Island er i ferd med å skade nasjonens renommé og forhandlingsposisjon i det internasjonale samfunnet, mer enn det selve Icesave-saken gir anledning til.

Islands renommé og troverdigheten til landets myndigheter er skadet. Det islandske finanskrasjet er nå brukt som en lekse om det mest dramatiske vanstyret i et lands økonomi. Lengre ned kan man ikke komme. Det går historier om islandske bankfolk og bankenes bostyrer. Det ser ut til at folk tror alt det slemme om myndighetene. Ekkoet fra diskusjonene i Alltingets saler og aktiviteten og utenksomheten til enkelte representanter gjør ikke annet enn å bekrefte omverdenens mistanke om at islendingene ikke ser sin egen del i bankkrasjet, men at de mener at kollapsen i det islandske finanssystemet er andres skyld. Jo lenger Alltinget holder på med Icesave-saken desto verre blir det for folket som er avhengig av internasjonalt samarbeid. Icesave er ikke islendingenes privatsak. Icesave handler om etikk og politikk i samhandlingen mellom nasjoner. I Icesave gikk man lenger enn regleverket var tenkt at var mulig. Islendingene brukte friheten som fulgte EØS mens alt var bare fryd og gammen, uten å ta på seg det ansvaret som følger friheten. Nå når alt sammen har rast sammen, ser det ut som om de ikke heller vil ta ansvaret for sin deltakelse i en avtale. Derfor er Icesave nå en politisk tvist mellom land. Som en politisk sak handler Icesave om demokratisk ansvar.

Myndigheter som ikke vedstår sitt ansvar med ydmykhet og respekt svikter sitt eget folk. Nå er det tid for selvransakelse og ærlighet. Myndighetene kan ikke lenger la folket pines i Icesave-snara, men må slutte med fornektelsen og starte en ny begynnelse med en ny tone. Det er her at regjeringen må ta initiativet.

Snart vil islandske myndigheter få en enestående anledning til å gjenvinne nasjonens og omverdenens tillit. Denne anledningen består i publiseringen av rapporten til Alltingets etterretningsutvalg om innledningen og årsakene til bankkrasjet. Her må Alltinget stå fram og erklære for alle at etterretningsutvalgets resultater skal bli brukt til å gjøre opp med fortiden, at ingenting blir dratt unna, men at man gjør alt for å bygge opp et ærlig og humant samfunn som omverdenen kan stole på. I anledningen av publiseringen av rapporten må både utenlandske og islandske nyhetsformidlere inviteres til en pressekonferanse og man må bruke den momentane oppmerksomheten som oppstår til å slå den nye tonen. På denne måten starter den etiske og politiske gjenreisningen av Island.

I utlandet har islendingene mange gode venner.

Islands uvenner står oss nærmere.

Sigurbjörg Sigurgeirsdóttir
Forfatteren er statsviter.

Artikkelen ble publisert i Fréttablaðið på Island 16. desember 2009. 
(Oversatt av Albert Einarsson)