I mange år hadde norske medier lite eller ingenting å bringe fra Island. Kun inn i mellom dukket opp nyhet om et jordskjelv eller vulkanutbrudd. Til og med politiske valg og store samfunnsendringer fikk foregå i fred for norske medier, der oppe på Sagaøya, som de ynder å kalle denne forblåste Djeveløya. Så skjedde noe. Islandske finansfolk begynte å røre på seg i Norge og andre land. De kjøpte banker og meglerforetak. De kjøpte forretnninger og flyselskap.

Mediene så på den islandske finansekspansjonen med en viss skepsis og noen tok til ordet med kritikk og brukte ord som finansboble og uansvarlighet. Det var særlig tre banker som var i rampelyset. Glitnir bank (tidligere Islandsbank), Kaupthing og Landsbankinn. Det var også mange selskaper som blåste seg stort opp, særlig i Skandinavia og Storbritannia. Disse selskapene kom fra Island, et land med 300 tusen innbyggere og en totaløkonomi som var på størrelse med en middels europeisk kommune. I løpet av kort tid ble flere av disse markant store aktører i store europeiske land. De islandske bankene ble lagt merke til. Holdingsselskaper som Baugur Group ble også lagt merke til.

Likevel – nyhetene om Island var fortsatt først og fremst i businessaviser. At det hadde skjedd en stille omforming av det islandske samfunnet var ikke en nyhet. Det var først etter oktober 2008 at Island kom så det monnet i nyhetene. Den islandske finansboblen eksploderte. Det var ikke jordskjelv eller vulkanutbrudd som nå trakk journalister til Island, men et samfunn som angivelig var i ferd med å bryte sammen – krise.

Den sittende regjeringen gikk av 1. februar 2009 og en ny midlertidig regjering overtok. Den ble siden sittende etter å ha fått flertall i Alltinget i valget 25. april 2009.

På dette nettstedet har vi skrevet mye om hvordan samfunnet ble omformet fra en relativt isolert økonomi til et markedsliberalistisk eksperiment. Vi har skrevet om privatisering av statlig eiendom som i stor grad gikk til vennekretsen rundt den politiske ledelsen i landet. Vi har skrevet om hvordan finansselskapene og bankene spilte på lag og hvordan selskapenes krysseierskap bidro til å blåse opp den registrerte verdien av selskapene. Vi har skrevet om korrupsjonen på Island og hvordan ledende folk i samfunnet kjemper fortsatt iherdig mot avsløring og etterforskning. Dette nettstedet har likevel bare klart å dekke en liten flik av dette gigantiske spillet som har sentrum i en liten gruppe folk på Island.

I flere år klarte en liten gruppe islendinger å lure mange til å tro at det islandske finanseventyret var en virkelighet. Med en solid støtte fra den politiske ledelsen på Island fikk de det hele til å se virkelig ut. Til og med den islandske presidenten ble engasjert til å føre an i å skjønnmale ekspansjonen. De islandske finansfolka så på seg som en ny type finansfolk, med nye ideer og arbeidsmetoder. De var dristigere og fikk handlet mer effektivt og raskt. En islending møtte en gammel sambygding på Kastrup flyplassen. Sambygdingen hadde vært skipper på en fiskebåt og siden kjøpt båten og var nå blitt rik av å kjøpe og selge eller lei ut fiskekvote. Nå var han på vei til Baltikum for å kjøpe et flyselskap. Spurt om han kunne noe om flyselskaper og fly svarte sambygdingen at det gjorde han ikke, men at han var rask til å lære og at det var bare å sette i gang. Det var ikke bare folk i utlandet som trodde på de islandske finansfolka, en stor del av den islandske befolkningen gjorde det også. Det islandske folket ble revet med i dansen. Mange trodde dette ville fortsette. Derfor fikk de samme politiske partiene fornyet tillit til å regjere i valg etter valg. De lovet og de leverte – sa de. De begynte selv å tro at oppgangen skyltes deres egen fortreffelighet.

I løpet av et tiår fra ca 1998 forsvant to av tre arbeidsplasser i fiskeindustrien. Antall arbeidsplasser i finanssektoren ble på samme tid tredoblet. På samme tid som de politiske myndighetene privatiserte statlig eiendom og åpnet for økt privatisering innen helse og utdanning gikk antall stillinger i offentlig sektor opp. Staten satte i gang det ene gigantprosjektet etter det andre. Man bygde gigantkraftverk på samme tid som man bygde aluminiumfabrikker og tunneler. I regionene Øst-Island, som teller 10 – 12 tusen innbyggere, bygde man på samme tid et stort kraftverk, aluminiumfabrikk og veitunnel. Den lokale befolkningen ble kanskje mest berørt av at det kom plutselig tusener med utlendinger for å jobbe på anleggene. I dag sliter kommunene med ringvirkningene som ikke kom. Befolkningsveksten uteblir mens infrastrukturen for det dobbelte er dyr å opprettholde. I Reykjavik-området ble det bygget boliger og store bygninger som aldri før. Mye står tomt nå, når virkeligheten har oppsøkt samfunnet. Det skjedde mye og det meste skjedde etter den nye markedsliberalistiske oppskriften – ikke å planlegge, bare handle og kjøre, ta opp store lån og så vil alt ordne seg. Det islandske ordtaket ”þetta reddast“ (det ordner seg) fikk et teoretisk grunnlag.

Det stormet rundt Island. Mange skrev om at landet var gått konkurs. I norske medier hadde man selvfølgelig fokus på de saker som kunne spille inn på norsk politikk og økonomi. Norge og de andre nordiske landene vedtok en lånepakke til Island og at den skulle kanaliseres via IMFs program for gjenreisning av islandsk økonomi. Den nye islandske regjeringen valgte å søke om medlemskap i EU. Islendinger søkte til Skandinavia, særlig Norge, etter jobb når det ble mindre jobb å ha på Island.

De utenlandske journalistene som bringer nyheter fra Island avslører en utstrakt mangel på kunnskap om Island, samfunnet og de fleste samfunnsforhold. Det er mye myter som ikke stemmer og i Norge er det særlig myter forbundet med sagaer og historie. Nettopp denne mangelen på kunnskap skaper urealistiske forventninger, en tendens til å behandle Island som om det var et bortkommet barn av Norge. Islendingene skal etter dette være i så nær og tett slekt med nordmenn at det skulle bare mangle at ikke Norge bidro med noen milliarder av sin oljerikdom for å hjelpe det lille frendefolket i nord. Ansvarlige politikere har stormet fram i mediene med krav om at Norge låner Island store pengesummer uten noen som helst vilkår – bare fordi islendinger er islendinger. Organisasjoner som Nei til EU krever at Norge låner penger til Island uavhengig av Icesave og at det islandske folket skal få lov til å stemme over saken i en folkeavstemning. Organisasjonen har til og med antydet at bake det hele er en skjult plan om å føre Island inn i EU. Norske politikere vifter med forslag om at Norge og Island går sammen i en union – typisk nokk gjelder dette politikere, som er i mot den Europeiske Unionen, siden medlemskap der skal angivelig føre til avkall på suverenitet. I andre land er en annen tone. Danske medier er i større grad klare på at Island må gjøre opp for seg. Der setter journalister fokus på relasjoner som førte til krisen på Island, som gjorde at Icesave er en stor sak, at man må ha et oppgjør i samfunnet før man går videre. Danske medier har vært opptatt av at de rike finansfyrstene fortsatt er på frifot utenlands og fortsatt aktive i finansverden. På Island er ingen anklaget og ingen rettssaker er på gang. Etter mer enn ett år fra bankkrasjet er samfunnet fortsatt et åpnet sår og reportasjene om de rike og deres fortsatte liv i luksus er som salt i såret.

Island er en selvstendig stat med egne lover og regler. Island valgte en vei å gå som førte til at finanssystemet kollapset. Forsøk på å legge ansvaret på andre land eller andre forhold er som å frata Island retten til selvstendighet. Islendingene valgte seg politisk ledelse i frie valg. Denne ledelsen ble gjenvalgt flere ganger i perioden 1995 til 2007. Politikken ble kritisert av opposisjonen, som ikke ble trodd av velgerne. Om det gjaldt økonomiske disposisjoner, ansettelser i offentlige stillinger eller andre forhold fikk ikke opposisjonen tilslutning. Folket var i for stor grad blendet av den tilsynelatende fantastiske økonomiske oppgangen. Det har kostet folket dyrt.

Island er fortsatt et av verdens rikeste land. Den islandske gjelden er selvforskylt – det er ikke andre land eller folk som har prakket den på Island. Icesave avtalen er muligens et unntak. Det er mulig at det viser seg at andre enn islandske myndigheter også har et betydelig ansvar. Den islandske finansministeren har sagt at ”det er bedre å drikke den beske drikken enn å dø av tørste”. Slik det ser ut i dag vil Icesave konkursboet dekke en vesentlig del av det lånet som tvisten dreier seg om og som er gjenstand loven som det islandske folket skal stemme over. Andre gjeldssummer er ikke lagt ut til avstemning. Gjorde sentralbanksjefen riktig når han delte ut hundrevis med milliarder til bankene i dagene før de gikk konkurs – ingen har klart å spore de pengene.

Det er ikke vanskelig å forstå at andre lands myndigheter er forsiktige med å låne penger til Island. Bank- og finanssystemet på Island fungerer dårlig. De nye bankene ledes i stor grad av folk som hadde lederstillinger i de gamle. Konkursrammede selskaper gjøres opp og selges til den gamle finanseliten. De fleste av de store finansfolka er i full aktivitet med sine gamle selskaper eller nye. De bor like flott som før i utenlandske storbyer. Sjefen for Icesave i London er fortsatt sjef for Icesave konkurs og med eventyrlig lønn – flere ganger statsministerens lønn. Ingen – ingen – har erkjent noen som helst skyld. Ingen – ingen – har erkjent å ha begått noen som helst feil. Dette gjelder både finansfolk og politikere.

Det er mindre enn halvannet år siden det islandske finanssystemet kollapset. Det er kort tid for gjenreisning. Det er lang tid for folket som venter på resultater. Islandske myndigheter har ikke vært effektive. Grunnen til det er at oppgaven er gigantisk for en ørliten statsadministrasjon og at det politiske landskapet på Island har vært særdeles ugreit det siste året.