I to artikler handler professor Stefán Snævarr om det norsk-islandske forholdet.
”Mange nordmenn tror at islendingene i sagatiden var norske, nordmenn som senere ble skilt fra "moderlandet".”

Den første artikkelen kommer nå og den andre om kort tid.

Stefán Snævarr er professor ved Høyskolen på Lillehammer.

Stefán Snævarr:

ISLAND, DEL AV NORGE?

Den norske drømmen om å få Island ”heim ins Reich”(Del I: Fortiden)

Hitler ivret for å slå Østerrike sammen med Tyskland, få det ”heim ins Reich”, hjem i det tyske riket. Han brukte i kjent stil håndfaste midler for å foreta sammenslåingen (Anschluss).

Etter det islandske bankkrasjet har den ene nordmann etter den andre foreslått at Island skal bli del av Norge, de mer forsiktige oppfordrer landene til å danne en union. Det finnes sågar en bevegelse som har som mål å redde stakkars lille Island fra den grumme skjebnen å havne i EUs klør.

Botemiddelet er "Anschluss" (sammenslåing) med Norge, Island skal "heim ins Reich", bli et fylke i Norge. Vi islendinger takker og bukker, tenk å få tre parlamentsplasser i Stortinget i stedet for å kunne ha formannskapet i EU!

Å bruke håndfaste midler slik Hitler gjorde er ikke nordmanns vis, nordmenn er som kjente snille og velmenende. Derfor oppfordres islendingene til å frivillig å slutte seg an til Snillania (Norge), man oppfordrer til Snill-Anschluss. Hitler var en voldelig imperialist, de nye norske Anschluss-istene har oppfunnet en ny imperialisme, snill-imperialismen.

Disse Anschluss-tankene er ikke nye, som islending bosatt i Norge har jeg hørt slike toner før, men knapt tatt dem alvorlig. Det hører med til historien at jeg hørte nylig om en rimelig godt utdannet nordmann som nektet tro at Island hadde en ambassade i Norge. ”Nei, det kan ikke være sant, Island er jo en del av Norge”, skal vedkommende ha sagt. Intet behov for ”Anschluss”, eller hur?

I denne første av to artikler diskuterer jeg forholdet mellom Island og Norge i forgangen tid og prøver å avkrefte en del norske myter om det. I artikkel nummer to vender jeg blikket mot vår tid.

Island og Norge i sagatiden

Mange nordmenn tror at islendingene i sagatiden var norske, nordmenn som senere ble skilt fra "moderlandet". Men islandske skriftlige kilder fra sagatiden peker i en annen retning, den at islendingene neppe betraktet seg som nordmenn. I den islandske fristatens lover kalles nordmenn "utlendinger" og settes i samme bås som dansker og svensker. De kalles kollektivt "utlendinger som snakker vårt språk". Skandinavene (inklusive nordmenn) hadde mindre rettigheter enn landsens folk, men større rettigheter enn utlendinger som ikke snakket norrønt.

Det samme bildet ser vi i andre islandske sagatidstekster. I den islandske Homilieboken fra rundt 1200 sammenlignes islandske og norske uskikker, nordmenn skryter av sin drikkfeldighet, islendinger av sine erotiske erobreringer. Ikke et ord om noe felles identitet.

I den grad det fantes nasjonalisme i middelalderen så fantes det ansatser til en islandsk nasjonalisme. Det ser vi eksempelvis. i det kapitlet i Kongesagaene hvor islendingene avviser Olav den helliges bønn om at de anerkjenner ham som landets hersker. De avviser også hans bønn å få som gave øyen Grimsøy uten for Nord-Island. Høvdingen Einar fra Þverá (Thverå) sier i en berømt tale at kongen ville bruke øyen som base for invasjon og snakker varmt om forfedrene som kom til Island for å unnslippe kongemakt. Island var jo en selvstendig stat fra 930 til 1262, interessant nok finnes det mange utdannete nordmenn som ikke vet det.

Et annet eksempel på en gryende nasjonalisme finnes i Sturlunganes saga. Ifølge den truet jarl Skule med å invadere Island rundt 1220. Et islandsk medlem av den norske hirden diktet da et kvad hvor han sier at han ikke kan være med på å invadere sitt fedreland.

Mange forskere mener at nasjonale identiteter i Norden vokste frem i tilknytning til tingene. I Norge ble tingenes område definert som ”fedreland”, Gulatingsmenn hadde altså et fedreland, Frostatingsmenn et annet. Island var jo et ting-område slik at forutsetningene for fremvekst av egen identitet må ha vært gode på ”Sagaøyen”.

Dess uten var landet langt vekk fra alle andre land, de store avstandene må ha svekket de innfødtes tilbøyelighet til å identifisere seg med andre folkeferd. Det kunne gå ett helt år uten at et eneste skip ankom til Island fra Norge eller andre land.

Den tyske biskopen Adam av Bremen var så dum at han ikke forstod at islendingene var norske. I en bok som han skrev på slutten av 1000-tallet beskriver han fire folkeslag i Norden, svensker, dansker, nordmenn og islendinger.

Selvsagt fantes egentlig nasjonalisme eller nasjonale identiteter ikke i middelalderen, men datidens islendinger ble ikke norske av den grunnen. Når deres forfedre forlot det som nå kalles ”Norge” så fantes ingen norsk nasjon, ingen norsk stat. Kort sagt: De ”nordmenn” som bosatte seg på Island rundt år 900 hadde neppe norske identiteter.

Det er knapt tilfeldighet at mannsnavnet ”Hörður” (Hordalending) er vanlig på Island. ”Norske” innflyttere følte seg vel mer som hordalendinger eller rogalendinger enn som nordmenn.

Når de første spede ansatser til nasjonale identiteter vokser frem i Europa på 1100 og 1200 tallet så var det av naturlige grunner ingen basis for fremvekst av et norsk identitet på Island, selv om islendingene betraktet nordmenn som sine nærmeste og viktigste slektinger.

Det til tross for at 50 % av den islandske arvemassen er av irsk og britisk opphav, et faktum som ikke akkurat styrker den norske myten om islendingenes norskhet.

Skattlandsfantasien

Dette bringer oss til et annet underforstått premiss for Anschluss-drømmen, skattlandspremisset. Ifølge den så var Island et norsk skattland som Norge beklageligvis mistet i 1814. Det islandske alltinget hadde jo anerkjent den norske kongen som landets herre gjennom den gamle traktaten (gamli sáttmáli) som landene inngikk i 1262.

Men det skattlandsfantastene ikke vet er at islandske nasjonalistiske jurister hevdet på 1800-tallet med en viss rett at traktaten ikke var rettskraftig. Grunnen var den at først norske og deretter danske konger hadde brudd med diverse av traktatens bestemmelser. Ifølge traktaten kunne det islandske alltinget si den opp ensidig hvis kongen brøt mot dens bestemmelser. Islendingene valgte å si den opp, etablere en selvstendig stat.

Hvis Norge mistet Island i 1814 så mistet vel Danmark også Norge, er ikke de danske kongene (og dronningene) da de rettmessige herskere over Norge? Det norske riksrådet hadde i sin tid akseptert de danske kongenes overhøyhet, til dels på en lignende måte som det islandske alltinget hadde akseptert de norske kongenes overhøyhet. Men motsatt det islandske alltinget så stilte riksrådet så vidt jeg vet ingen betingelser for aksept av dansk overhøyhet.

Det hadde vært vei i vellinga her til lands hvis danskene etter bankkrisen i 1990 hadde oppfordret Norge til å bli en del av Danmark igjen. Norge var jo en integrert bestanddel av Danmark i hundrevis av år. Hvis Norge mistet Island i 1814, mistet så ikke Danmark Norge og Sverige Finland samme år?

Svenskene skapte jo Finland som en administrativ enhet, før den svenske erobreringen i middelalderen var Finland bare et stort skogsområde hvor ulveflokker og nomader vandret. Finland ble faktisk en integrert del av Sverige, tapet av Finland i 1814 var et stort sjokk for svenskene.

Motsatt det ble Island aldri integrert i Norge i norsketiden (1262-1389). Landet var et norsk skattland med spesielle rettigheter, eksempelvis gjaldt andre lover på Island enn i Norge. Dess uten pliktet islendingene ikke å kjempe i den norske kongens hær. De norske kongene skilte faktisk klart mellom Norge og skattlandene, det fremkommer blant annet i et brev kong Håkon den femte sendte islendingene.

Islendingene viste også muskler flere ganger i norsketiden. Det virker som alltinget overveide å nekte å anerkjenne nye norske konger i 1299 og 1319, hvis de nykronte kongene ikke overholdt den gamle traktaten.

Sikkert er i hvert fall at alltinget kritiserte heftig det nye utkast til lov som hirdmannen Lodin Lepp brakte fra Norge rundt 1280. Ifølge Sagaen om biskopen Arne ble hirdmannen rasende og hevdet at islandske bønder hadde å akseptere kongens påbud uten å mukke. Da sa tingmennene indignerte ”men da ville vi miste landets frihet?”

Tegn på tidlig islandsk nasjonalisme? Vanskelig å si, i hvert fall er det fristende å kalle tingmennenes reaksjon ”proto-nasjonalistisk”.

Uansett gled Island under svensk styre i en kort periode på midten av 1300-tallet, svenskekongen Magnus Eiriksson som også var konge av Norge, overlot styret av Norge og Sverige til sine sønner, men beholdt kontroll over skattlandene. Det ville han selvsagt ikke kunnet gjøre hvis Island hadde vært en integrert del av Norge.

Kanskje svenskene har rettmessige krav på herredømme over Island. Og hva med danskene som hersket over Island i 600 år? Island var intet annet enn en dansk koloni storparten av den tiden. Gir det ikke danskene rett til å kreve ”Anschluss” med Island?

Det hører med til historien at redaktøren i VGs Dine penger, Tom Staavi, ”begrunner” riktigheten av Anschluss med at Island og Norge hadde en felles historie i middelalderen. Vel, Tyrkia og Hellas hadde en felles historie i hundrevis av år uten at det har ført til drømmer om sammenslåing av disse to land.

Dess uten viser min beskrivelse av forholdet mellom Island og Norge i middelalderen at det er ikke særlig fruktbart å snakke om en felles historie. Islendingene skrev så meget om sitt forhold til omverdenen, ikke minst Norge, at det er lett å få det inntrykk av at det var en livlig interaksjon mellom landene. Men var det flere enn 50-100 islendinger og nordmenn i hver generasjon på den tiden som reiste mellom disse land? Islandske annaler sier rett som det er ”intet skip kom fra Norge i fjor”.

Der i mot hadde nordmenn livlige forbindelser med sine frender i Sverige og Danmark uten at noen overanstrengte seg med å skrive om dem. På grensen mellom de tre kongedømmene fantes kongesteinen hvor de tre kongene møttes for å rådslå. Og de hersket over hverandres land vekselvis, danskekongen Knut den mektige hersket over Norge, norskekongen Harald den hardråde over Danmark og svenskekongen Magnus Eiriksson over Norge.

Islendingene befant seg langt vekk og skrev om det hele, turnerte i Skandinavia hos de forskjellige kongene og diverse høvdinger, ikke bare hos kongen i Snillania. Dikteren Sighvatur Þórðarson var både danskekongens og Olav den helliges hoffdikter, den islandske høvdingen Markús Skjeggason nøyde seg med å være danskekongens skald.

Islandske lærde nøyde seg ikke med å skrive om norske konger, de skrev også om svenske og danske konger og vikinger, Snorri Sturluson dro ikke bare til Norge, men oppholdt seg et halvt år i Sverige. Og den danske 1200 historikeren Saxo Grammaticus siterer islandske lærde som sin hovedkilde for sin bok om danskenes dåder.

Forresten kan det være interessant for nordmenn å kontemplere hvorfor islendingene overhodet ikke brydde seg om at de ble ”skilt” fra Norge i 1814. Grunnen var blant annet at de ikke hadde hatt noe med Norge å gjøre i hundrevis av år. Det sies at sagabeleste islandske bønder trodde at Norge hadde forsvunnet for lenge siden, på lignende måte som det gamle romerske imperiet.

Når den islandske moderne nasjonalismen vokser frem på 1800-tallet dreier den seg ene og alene om forholdet til Danmark. Det var aldri noe snakk om å gjenopprette forbindelser med Norge. Islands ledere ønsket enten full selvstendighet fra Danmark eller autonomi innenfor Danmarks grenser.

Norge var ingen del av denne ekvasjonen.