Av
Albert Einarsson

I sin ORIENTERING I Klassekampen 20. november skriver Dag Seierstad om Island og krisen. Seierstad kan mye om Island og har selvfølgelig sterke meninger om Islands samarbeid med IMF og regjeringens arbeid med å gjenreise økonomien på Island. I han artikkel er det flere feil og unøyaktigheter som spiller stor rolle for å forstå hendelsesforløpet på Island.

Statsgjeld. Det er riktig som Seierstad skriver, statsgjelda på Island var lav i årene før bankkollapsen. Årsaken til det var at staten hadde solgt seg ut av det meste og brukte inntektene til å slette statsgjeld. Det betyr ikke at Island hadde lav gjeld, den hadde vokst mye, men nå var det de private bankene og selskapene som var de skyldige. Når bankene gikk konkurs la man gjelda igjen i konkursboene, den ble ikke overtatt av staten. Derimot garanterte den islandske staten alle innskudd til islendinger i islandske banke, ikke bare de drøye 20 tusen euro, som EUs bankdirektiv foreskriver som garantibeløp. Dette er da også en av grunnene til at forhandlingene om Icesave har gått tregt. Storbritannia og Nederland har gått med på å dekke alle beløp til sine lands Icesave-kunder som overstiger de drøye 20 tusen euro, mens de krever at den islandske staten dekker beløp inn til 20 tusen. Dette gjør de med referanse til at stater ikke kan forskjellsbehandle folk innen EØS. Konkursboet til Landsbankinn, som etablerte Icesave i Storbritannia og Nederland, besitter betydelige eiendommer som islendingene mener kan gå opp i deres del av gjelden. Mange mener det kan dreie seg om beløp som vil dekke mellom 80 og 90 prosent av det man mer er den islandske gjelden og som de to landene har vært villige til å låne Island.

Boliggjelda. Professor Stefán Ólafsson ved Islands Universitet har informert om at to av tre som nå sliter med boliggjeld gjorde det også før bakkrasjet, dvs. mens alt gikk så bra. Likevel er dette et gedigent problem nå, som regjeringen jobber med å løse. Allerede har mange fått skreddersydde løsninger og er på vei ut av uføret. De som sliter mest er de som tok store lån i utenlands valuta eller lån med rentegaranti knyttet til utenlandsk valuta (som viser seg å være ulovlige lån).
Som Seierstad er inne på har det kommet fram flere forslag til løsning. Noen nevner en flat gjeldssanering på inntil 20 prosent på alle boliglån. Et annet forslag er å sanere 15 prosent av lån til de som sliter mest. Noen mener at pensjonsfondene burde brukes til å finansiere gjeldssanering. Problemet er ikke IMF, som Seiersted antyder, men at alle disse forlagene ikke hjelper de som sliter mest. Sanering på 20 prosent er ikke nok for mange, de vil fortsatt ikke klare å betjene lånene sine. Man ville da også bruke store penger på å slette gjeld til folk som ikke har problemer, som da ville fått det enda bedre enn de har i dag. Det er nemlig langt i fra alle som sliter. Sannsynlig vil man lande på en blanding av skreddersydde løsninger og en form for ”nasjonalisering” av boliger, som Seierstad nevner.

Gjeld. Den totale islandske gjelden i dag er ikke større enn den var i 2003. Problemet er at i 2003 var det mulig å finansiere lån ved å ta opp nye lån. Det kan man ikke mer. Låneboomen etter at bankene ble privatisert etter 2000 var det heller ikke bare finansvikingene som sto for. Mange islendinger tok opp ”billige” lån for å kjøpe mer, bygge større, leve raskere. At byggekranene står stille nå er også en følge av et bråstopp i boligbygging i tillegg til ”Aker-brygge”-kvartaler som står halvtomme. Om mange islendinger ble lurt til å ta opp for store lån og for risikable ”billige” lån kan hver og en vurdere ut i fra sitt ståsted. Noen mener man ikke kan frita låntakere fra ansvaret for å ha tatt risikolån, selv om mange sikkert ikke tenkte så mye på eller satte seg skikkelig inn i følgene av eventuelle store endringer i rentenivå og valutakurser. Så er det de som mener at bankenes finansrådgivere bevisst lurte folk til å ta lån med stor risk, for der var det store penger å hente for bankene.

Kronen. Som Seierstad er inne på har verdifallet i den islandske krona vært positiv for den islandske konkurranseevnen. Det er billigere å handle med Island, turismen har levert og handelsbalansen er positiv. Island klarer nå å bygge opp valutareserve. Krona er nå på vei opp, noe som gjør at det blir lettere for islendinger å reise til utlandet, billigere for virksomheter å kjøpe råvarer fra utlandet og dermed få opp farta i næringslivet på ny. Problemet med krona er likevel at med en så liten valuta blir svingningene store og dermed virkningene på nærings- og samfunnsliv. Manglende stabilitet skaper begrenset interesse for å investere på Island og det vil derfor forlenge stagnasjonen.
I dag bor Island ved dobbelt valutasystem. Euro (og annen valuta) er gode penger på Island. Stort sett betaler turister med sin valuta og selskapene bruker valutakontoer for å unngå veksling til islandsk krone. Flere selskaper som opererer på internasjonalt marked betaler sine ansatte i euro. Det snakkes om at man også har to slags priser – en i euro for turister og en i kroner til islendinger. Omregnet er den islandske prisen lavere og i enkelte tilfeller så mye lavere at den er diskret og så å si under bordet pris. Ellers ville islendingene ikke ha råd og ikke bruke tjenesten eller kjøpe produktet. Det sier seg selv at slik kan det ikke gå i mange år og all framtid.

I sin Orientering nevner Seierstad at folk flytter fra Island. I dag er det 4000 færre bosatte på Island enn for to år siden. I 2008 og årene før var inntil 10 prosent av arbeidsstokken på Island utlendinger. Antallet hadde vokst mye i løpet av de siste 10 årene. Mange av utlendingene var arbeidsinnvandring som flyttet umiddelbart etter krasjet. Disse utgjør en vesentlig del av fraflyttingen. Likevel er det klart at mange har forlatt Island for arbeid i andre land. Vi vet ikke med sikkerhet hvor mange. Registrering av flyttestatistikk er uklar, særlig mellom landene i Norden. Det er sannsynlig at det arbeider flere islendinger i Norge enn det flyttestatistikken forteller. En far som drar til Norge for å jobbe melder ikke flytting for da må også resten av familien ”flytte” med mindre man registrerer det faktiske forholdet. Dette gjør mange ikke fordi man er usikker hvor lenge arbeidsforholdet varer eller om man skal flytte ”for godt” eller ikke. Det er på mange måter meget positivt at islendinger søker dit det er jobb å få i stedet for å leve på beskjeden ledighetstrygd på Island. Erfaringene viser at de fleste drar tilbake når situasjonen blir bedre. I gjennom tidene har Island opplevd tider med stor arbeidsledighet, hvor mange dro til utlandet for å jobbe. De fleste kom tilbake.

Krise. Den internasjonale krisen traff også Island i tillegg til den krisen som islendingene skapte selv. At Island ikke ble hardere rammet enn det vi nå kan se skyldes flere ting. Island er et robust samfunn med sterk overlevelsesevne. Fangstsamfunnets kultur eksisterer fortsatt. Man henter mer for å få bedre råd. Samfunnet er lite og dermed mer fleksibelt og klarer raskere å vende om. Samfunnet er transparent og derfor er det letter å oppdage problemene. Det islandske velferdssamfunnet var også blitt i overmåte omfattende og velholt. Samfunnet kunne ta på seg store kutt uten tilsvarende stor reduksjon i tjeneste. At dette tar tid og vil ta tid er klart og i mens er en slik omlegging smertefull. Det er klart at folk ikke gir etter – fork vil at lokalsykehus et gir like god tjeneste som før, selv om tjenesten hadde økt mye i løpet av 10 til 15 år. På 1980 tallet var det egentlig bare et universitet på Island. I dag er det mange universiteter og høyskoler, spredt rundt om i landet. Utdanningstilbud på videregående skoler fikk sin eksplosjon på 1970 og1980 tallet for så å bli enda mer utbygget. Folk protesterer mot at helsetilbud blir lagt ned slik at det må reise til et annet sykehus som er innen en times kjøring. Uansett krisetiltak ville Island sannsynlig måtte hente seg inn og reorganisere mye i velferdsstrukturene.