Av Bente Aasjord, statsviter og skribent.
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen

Selv kvotebaroner trenger tillit.

”Vårt største problem er at et flertall av befolkningen ser på oss fiskere som tyver og kjeltringer”. Dette uttalte ledelsen for begge de to eksisterende fiskeriorganisasjonene på Island, LIU (Landssamband íslenskra útvegsmanna )og LS (Landssamband Smábátaeigenda), på en fiskeri-workshop i det islandske kystsamfunnet Grindavik i september i år. 

 I havstaten og fiskerinasjonen Island, der fisket så sterkt har preget identitet og historie, der myntene er dekorert med torsk, uer, lodde og sei, der den aller viktigste valutainntekten er nettopp fiskeeksport: I dette landet er det blitt sånn at landets befolkning ikke har tillit til fiskerne. Dette er ikke bare kritisk for næringen. Det er en politisk krise for Island.  

Tillitskrisen mellom folket og fiskerne har vokst fram i takt med privatiseringen av fiskerettigheter, etter at den islandske regjeringen innførte ITQ-systemet (Individual Transferable Quotas) i 1984. Ulike regjeringer gjorde kvoteomsetningen stadig friere. Bankene tjente gode penger, særlig etter at det ble tillatt å pantsette kvotene. Fiskekvoter ble lukrative spekulasjonsobjekter, som havnet på stadig færre og større hender. Mange kvotekjøp ble finansiert og pantsatt i utenlandske banker.

Røgnvaldur Hannesson, professor ved Handelshøgskolen i Bergen, var en av de akademiske arkitektene bak det islandske kvotesystemet. I mange år reiste han tørrskodd fra konferanse til konferanse for å lære bort nøkkelen til det mange – også i det departementale Norge - betraktet som det islandske underet. ”Look to Iceland!”, sa de. I 2008, like før landets finanssystem kollapset, publiserte Hannesson en vitenskapelig artikkel med tittelen ”Icelands ITQ-system creates new wealth”. Her viser han at kvoteomsetning var en viktig årsak til at de islandske bankene fikk tilført store mengder kapital, som igjen skapte grunnlag for en ”ekstremt vellykket” vekst i andre sektorer. Det skal være visst. ”Some call it fish. We call it earnings per share”, forklarte en av banksjefene i Glitnir. Mens Glitnir enda eksisterte. 

I takt med at ulike norske regjeringer har sørget for økt privatisering av norske fiskerettigheter, har Stortinget funnet det nødvendig å slå fast at fisken i havet er fellesskapets eiendom. På Island har Alltinget grunnlovsfestet at fiskeressursene er en nasjonal ressurs. Grunnlovsfestet eller ikke: Parlamenters postulater har liten verdi dersom de samme parlamenter samtidig tillater at fiskerettighetene selges til privat eie.  

De siste 20 år har nærmere 70 % av islendingene ment at allmennheten bør ha en betydelig del av fiskerienes ressursrente. Mistilliten til kvotesystemet – og til dem som på folkemunne kalles ”kvòtakòngar” – er stor. De islandske protestene har endog vært reist i FNs menneskerettighetskommisjon, som i 2008 konkluderte med at kvotesystemet er lovstridig. 

Finanskrisen har lært islendingene en matnyttig, men smertefull lekse: Det ene er forskjellen på realkapital og finanskapital. Det andre er hvor presserende spørsmålet om eierskap og kontroll over naturressursene er. Nå vil også flertallet i Alltinget å nasjonalisere fiskeressursene. Regjeringen nedsatte derfor et utvalg som skulle utrede en gradvis tilbaketrekking av de private rettighetene. Men rapporten som kom i høst, viser at en nasjonalisering er svært vanskelig, særlig fordi fiskerne har så høy kvotegjeld at en stor del av næringen vil gå konkurs, selv ved en gradvis tilbaketrekking over 20 år.

Som fiskerijournalist Gunnar Grytås formulerte det for flere år siden: Privatisering av fiskeressurser kan bare tilbaketrekkes på to måter: Det ene er ved ekspropriasjon. Det er dyrt. Det andre er ved revolusjon. Det er blodig. Det finnes ingen ”angre-knapp”, selv om både befolkning og politikere aldri så mye ønsker å reversere systemet. Nå ser det ut til at Islands frie kvoteomsetning vil vedvare. Havstaten Island er havnet under frihetens hel.  

Både for Norges Fiskarlag, norske banker og norske politikerne som ivrer for en stadig friere kvoteomsetning her hjemme, kan det være klokt å tenke seg om. Enda er det slik at kystbefolkningen i Norge identifiserer seg med fiskerne. Det gjør at fiskerne har tillit og tyngde, langt utover det lille antallet de faktisk representerer. Vil tilliten vedvare, dersom kvotebaronene får det som de vil? Look to Iceland!