Islendinger har sett i flere retninger enn til Norden. I lange perioder så islandske kunnskapsfolk til Sentral-Europa. Vi vet at det var sterke bånd mellom vitenskapsakademier i Sentral-Europa og kunnskapssentret på Oddi på Rangárvellir, der bl.a. Snorri Sturluson (1178 -1241) vokste opp.

Tatt i betraktning at Snorri bare var to ganger utenfor Island må han ha hatt betydelig tilgang til kunnskap på Island for å skrive det han skrev. Selv i den mørkeste tida i Islands historie sloknet ikke islendingenes drøm om å bli noe mer enn de egentlig var. Ingen har beskrevet forholdet mellom islendinger og utenlandske makter beder enn Halldór Laxness. I Islands klokken er temaet forholdet mellom det ufrie Island og det danske herredømmet. I Gerpla, som på norsk kalles ”Helter i Nord”, er temaet nazistenes dyrkelse av de norrøne vikingene, som i Laxness sin beskrivelse er egentlig primitive og enkle. Islendinger har ikke sett på seg som vikinger og de har heller ikke hatt et sterkt behov for å herske over andre. Islendinger var først og fremst bønder og bokfolk. Å dyrke jord og å dyrke ord var det viktigste av alt. Ingen vikinger kunne dyrke jorda og selv om det var rikelig med fisk tett opp til kysten så likte ikke islendingene å kalle seg fiskere.

Den islandske folkesjela var bundet til gårdsbruk og en evigvarende kamp for å få til noen gresstrå til fôr slik at sauen klarte så vidt vinteren. Uten at det er blitt til stor litteratur drev islendinger med fiske, det måtte man for å ha noe å selge til utlandet. All god fisk ble saltet og eksportert. Lever ble kokt til olje. Storfangst av hai ga mye lever og mye olje. I perioder ble Københavns gater belyst med islandsk fiskeolje. For fisken fikk islendingene kjøpt mjøl, salt, sytråd og fiskegarn. Det meste måtte importeres – kjøpes for de få dalene som man fikk for fiske og ullen – ikke hadde man metaller og ikke hadde man tømmer. Island var et rikt land men samtidig et ekstremt fattig land. Det man hadde, hadde man mye av. Det man manglet, manglet det helt.

Folketallet på Island vokste sakte. I perioder falt antallet kraftig tilbake. Vulkanutbrudd, pimpstein, aske og giftige gasser. Bøndene mistet hele besetningen og folk døde. Antall folk på hele Island kom under befolkningstallet i Akureyri i 2009. Danskene så på Island som et digert problem og forsøkte å selge landet til Hanseatene og i en annen tid var det planer om å flytte den islandske befolkningen til de Jydske hedene. Islendingene var i et påtvunget forhold til Danmark. Danskene hadde lite til overs for islendingene, som de på ingen som helst måte forsto.

Når islendingene etter hvert ble mer politisk selvstendige var det ikke først og fremst Norden de søkte til. Forretningsinteresser styrte handelen i alle retninger. Først til Sør-Europa, så til Øst-Europa og siden i stor skala til Amerika etter at amerikanerne hadde installert seg på den amerikanske NATO-basen i Keflavik. Med disse forretningsinteressene fulgte mange impulser som beriket det islandske kulturelle samfunnet. Islendingene har alltid vært sugne etter kulturelle impulser og latt de utfordre sin egen kultur. Etter at islendingene fikk smake på rikdom og velferd og særlig etter at amerikansk forbrukskultur ble importert etter siste verdenskrig, ble islandsk materialisme et særegent fenomen på Island. Det nyeste og det mest avansert tekniske – det bare måtte man ha.

Selv etter at materialismen hadde slått seg ned på Island fortsatte man å dyrke boka og ordet. På Island høyeste kunnskapssenter – Islands Universitet – hadde man alle de klassiske disiplinene i sin fulle bredde lenge før man hadde noen som helst utdanning om landets viktigste næringer. Man skrev lærde oppgaver om historien og språket og innen jussen om den gamle lovboken, Grágás. Teologene kom sprenglærte ut fra Universitetet, mens ingen med kunnskap om fisk som mat eller landbruk som næring. Det var noe man skulle kunne.

Det islandske samfunnet var bygget opp om enkle primærnæringer – landbruk og fiske. Det var verken omfattende foredling eller industri. På andre områder var det ikke industrielle forhold. Island var og er fortsatt i stor grad preget av monokultur. Foredlingen av de ressursene som hentes fra naturen blir solgt til andre land for videreforedling. Fisken eksporteres i stor grad som råvare. Landbruket er til for hjemmebruk og er lite preget av industrielle forhold. Den nye næringen, som bygger på elektrisk kraft, metallsmelteverkene, er utelukkende til eksport. Den islandske delen av dette er elektrisk kraft og arbeidskraft. Råstoffet kommer andre steder fra og produktene er råvarer – aluminium og jernlagringer – som transporteres til andre land for videreforedling.

Island har, i motsetning til de fleste land, gått fra en primitiv fangstkultur til et relativt avansert informasjonssamfunn. I fangstkulturen er det viktig å ha åpen tilgang til fangskilden, fiskebankene. Dette var slik i alle år inntil man ut på 1990 tallet begynte å regulere fisket med fangstkvoter. Det har ført til at grunnverdien i fisket har flyttet seg fra fiskeren over til eieren av kapitalen som har betalt for fiskerettighetene. Det har gjort at den gamle fangstkulturen ikke lenger fungerer. Likevel er den gamle fangskulturen levende i den islandske folkesjela – islendingene er fortsatt preget av å være fangstfolk. Den moderne informasjonsteknologien ble godt mottatt av islendingene, som all annen teknologisk nyvinning. Mange spennende virksomheter ble etablert og som har gjort det meget bra internasjonalt på det nye området. I dette møtet mellom fangskulturen og det nye ble hele den islandske økonomien omvandlet til markedsliberalistisk eksperiment på slutten av 1990 tallet og ut over i 2000 tallet. Det har, som kjent, resultert med en katastrofe for islendingene. Mange islendinger så ”útrás“, den islandske finansekspansjonen, med fangskulturens briller. Det var friheten til å handle, dra ut på finansfeltet og gjøre store fangster. Måten islandske finansfolk oppførte seg på var sammenlignet med de barske fiskerne som dro ut på havet, tok beslutninger og kom i land med store fangster. Det var ikke alltid tid til å tenke når bølgene reiste seg og vinden blåste opp, så det å handle raskt var avgjørende. I etterpåklokskapens tegn virker dette heller banalt. Det var også mange som sa mens det pågikk uten at de ble hørt.

Island er et land med litt over 300 tusen innbyggere. Island er et lite samfunn som ble drevet ut i den store verden med en overdose optimisme. Islendingene skulle erobre en viktig arena – Island skulle bli en finanspolitisk metropol. Det var dette som var målet med den politikken som ble satt i gang for å omskape samfunnet på 1990 tallet. Med en ballast fra fangstsamfunnets kultur – bare å dra og hente mer – og en ide om at frihet er uten begrensninger – bare tenk på deg selv, ikke la andre ødelegge for deg, satte islandske finansfolk hele befolkningens livsgrunnlag på spill – og tapte. Når det begynte å bli ubehagelig for de islandske bankfolka brukte de Islands gode navn og rykte som garanti for at alt var i skjønneste orden. For å smøre på fulgte landets politiske ledelse etter og bedyret at bankene var så sikre som fjellet som utgjør Island. Landet med litt over 300 tusen innbyggere ble pantsatt for milliarder av kroner som strømte inn på de islandske bankenes kontoer. Hvor de siden tok veien vet vi ikke, men vi vet at store pengesummer er borte vekk og at det er de som eier landet som må betale penger tilbake til de som i god tro satte sparepengene sine inn på konto i en islandsk bank i utlandet.

Islendingene, med sine røtter i historien, med sine kulturelle vinklinger til vest og til øst, satte sin lit til at de nordiske landene kom dem til unnsetning når finansliberalistene hadde gått konkurs. Man snakket om et land i Norden, om vennskapsbånd og om viktigheten av å stå sammen. Vennene i Norden sa at man først måtte gjøre opp, at det ikke var råd å hjelpe dem som ikke vil hjelpe seg selv, at det følger ansvar å velge politisk ledelse for et land. Det var også det alle andre sa – de som man mente var venner og alle de andre. Plutselig oppdaget islendingene at de sto der de alltid sto før – alene ute i havet i en evigvarende slåsskamp. Ingen venner – ingen hjelp å få. Og det verste av alt – vennene i Norden ville heller ikke hjelpe, med mindre man gjorde opp for seg.

Island – et lite samfunn med digre historiske røtter, med enorm kunnskap og et folk som vil og kan gjøre så mye. Dette landet er nå inne i en dyp krise, en dyp kulturell krise. Man har satset på en drøm om en verdensrolle på et område som man ikke har noen som helst erfaring eller særlig kunnskap på. Man var i ferd med å gi opp et område der man spilte en rolle – en liten rolle – som det landet som klarte å leve i pakt med naturen og ressursene, landet med en rikelig porsjon sosial kapital, samfunnet der vennskap og slektskap var en styrke. I stedet fikk man sviktende ressursgrunnlag, mangel på tillit og samfunn der vennskap og slektskap var blitt grunnlag for korrupsjon.

Det er nå viktig for Island å gjøre opp for seg. Sende beskjed til omverden om at islendinger er folk som står ved sine ord. Orð skulu standa. Det er viktig for islendingene å rette på de forhold i samfunnet som ble skadet og ødelagt. Island kan aldri mer bli bare en øy. Island er en del av et internasjonalt samfunn. Island må velge vei og ikke isolere seg, slik den gamle politiske ledelsen på Island vil.

I 2010 vil mange av oppgavene som man har arbeidet med bli fullført. Dersom islendingene handler rett vil økonomien på Island bli bedre enn i de aller fleste land. Dersom islendingene handler rett vil man få tatt opp i offentligheten og hos domstolene alle de mange brudd på lover og regler som ble begått de siste årene.