Ingen enkelt sak i finanskollapsen på Island har tatt så mye plass som Icesave. Alltinget brukte flere dager og uker på diskusjoner om Icesave. Presidenten brukte sin vetorett i saken og sendte den til folkeavstemning. Fortsatt står Icesave uløst.

Icesave dreier seg om følgende:
Den islandske Landsbankinn etablerte en nettbank under navnet Icesave, først i Storbritannia og siden i Nederland. I løpet av kort tid fikk banken nesten en halv million kunder. I oktober 2008 gikk Landsbankinn konkurs og ble overtatt av islandske myndigheter. 6. oktober 2008 besluttet islandske myndigheter at den islandske staten skulle garantere alle innskudd til islendinger i islandske banker. Beslutningen gjaldt derfor ikke utenlandske kunder i islandske banker, altså ikke britene og nederlenderne i Icesave. Myndighetene i Storbritannia og Nederland besluttet derimot at alle kunder i Icesave skulle få tilbakebetalt innskudd på et beløp inntil ca 20 tusen euro som er garantibeløpet innen EU. Begge landene mente siden at Island skulle få regningen siden Island ikke kunne forskjellsbehandle kunder ut i fra nasjonalitet. Icesave var beviselig en islandsk bank.

Islandske myndigheter ba om forhandlinger om gjelden og det ble inngått en avtale i juni 2009. Avtalen som måtte godkjennes av Alltinget innebar at den islandske staten garanterte for et lån fra myndighetene i Storbritannia og Nederland til det islandske bankgarantifondet. Alltinget gjorde endringer på avtalevilkårene som motparten ikke gikk med på og en ny avtalepakke så dagens lys i desember 2009. Denne ble vedtatt av Alltinget men Islands president nektet å stadfeste loven og sendte den til folkeavstemning. Loven ble klart og tydelig avvist i folkeavstemningen i april 2010. Siden da har det ikke vært stor kontakt mellom partene, i hvert fall ikke formelt i offentligheten.

Motstanderne til Icesave-avtalen mente at et rungende nei til avtalen vill presse motpartene til å gjenoppta forhandlinger og at de da ville akseptere et gunstigere resultat for Island. Motpartene, Storbritannia og Nederland, så på folkeavstemningen som en intern sak og et internt oppgjør på Island og lot seg ikke presse. De har fra første stund vært urokkelige på at det er ikke noe å forhandle om når det gjelder regelverk og prinsipper, men derimot har både renter og betalingsvilkår vært et reelt forhandlingsgrunnlag.

Den islandske opposisjonen og deler av regjeringsrepresentantene er av den oppfatning at Island ikke skal betale Icesave-gjelden. Argumentene er at Icesave og Landsbankinn var en privat bank og at det ikke står noen steder i verken lovverk eller EU-direktivet om bankvirksomhet at bankenes garantifond skal ha statsgaranti. Det er ikke å finne et eneste land i EU eller EØS som deler denne oppfatningen. Alle som uttalte seg under finanskrisen understreket at myndighetene ville garantere sparepengene, at bankkundene kunne føle seg sikre.

Icesave er fortsatt langt i fra en løsning. Flere sentrale politikere i opposisjonen mener saken bør tas opp for domstolene for avklaring. De mener Island har sterke argumenter, mens regjeringen mener at domstolveien er en fatal vei å gå. Om Island taper saken for domstolene så vil vilkårene som allerede ligger inne i Icesave-avtalen falle bort, både betalingsfrist og rentenivå. Motpartene ville føye seg etter dommen og ikke akseptere nye forhandlinger.

Island har innledet forhandlinger om medlemskap i EU. Forhandlingsprosessen vil etter alt å dømme ikke bli forstyrret av Icesave, men det er nesten utenkelig at resultatet – et forslag til medlemsavtale – blir presentert uten at Icesave-saken er løst. Det er derfor viktig for Island at Icesave blir løst med det første. Det ville vært klokt av islandske myndigheter å ta med Icesave aktivt inn i forhandlingene med EU. Om saken er så klar i favør av Island som opposisjonen mener så vil den spille en positiv rolle i forhandlingene og om den er en byrde så må den tas med i den totale vurderingen uansett. Det er avgjørende viktig for Island og den islandske samfunnsdebatten at Icesave får en løsning. Det ville vært en befrielse for folket og det ville gi anledning og plass for andre viktigere diskusjoner.