I dag 16. februar vedtok Alltinget på Island å inngå en avtale med Storbritannia og Nederland om tilbakebetaling av den såkalte Icesave gjelden. Dette var minst for tredje gang at Alltinget vedtar en avtale om Icesave.

Gjelden som det er snakk om er tilkommet etter at nettbanken Icesave, som eides av den islandske Landsbankinn, gikk konkurs. Siden Icesave var en islandsk bank var det, det islandske bankgarantifondet, som sto ansvarlig for å dekke Icesave-kundenes garantibeløp. Det islandske garantifondet var på ingen måte i stand til dette og hadde i tillegg de islandske kundene i flere banker å ta vare på. Den islandske regjeringen besluttet å sikre alle innskudd til islandske kunder. Dette medførte at myndighetene i Storbritannia og Nederland besluttet å gjøre det samme for kundene i deres land slik at alle kunder i islandske banker sto likt. Regningen ville de siden sende til Island.

Den første avtalen så dagens lys i juni 2009. Den ble vedtatt i alltinget i slutten av august men med vilkår som forlangte en ny forhandlingsrunde med motpartene. En ny revidert avtale ble siden vedtatt i Alltinget i slutten av desember 2009. Den 5. desember besluttet Islands president å sende avtalen til en folkeavstemning. Avtalen ble siden forkastet av folket.

Nye forhandlinger førte siden til at den avtalen som Alltinget nå vedtok. De fleste mener den nye avtalen er svært mye bedre enn den første. Om begge avtalene hadde ligget på bordet i juni 2009 er det liten tvil om at den nye hadde blitt vedtatt der og da, men slik er altså ikke historien. Det er ikke sannsynlig at den nye avtalen hadde blitt til i 2009.

Avtalen pålegger Island å betale nesten 4 milliarder euro eller over 30 milliarder NOK til Storbritannia og Nederland. Stor del av dette beløpet, noen mener hele beløpet, ligger i konkursboet til Landsbankinn. Det Island må betale blir da for det meste renter av det totale beløpet fra høsten 2008 til dags dato. Den første avtalen, fra juni 2009, hadde en rente på 5,5 prosent mens den nye har rente på 3.0 og 3.3 til de to motpartene og er derfor betydelig gunstigere.  Den første avtalen hadde innlagt avtalepunkter for justeringer bl.a. i forhold til rente.

Nå er det opp til president Ólafur Ragnar Grímsson å godkjenne Alltingets vedtak eller å sende den nye avtalen ut til folkeavstemning. Presidenten har sagt at det ikke er noen automatikk i det at en sak som har vært forkastet i folkeavstemning skal igjen til folkeavstemning etter en ny behandling. Presidenten vurderer også den nye avtalen som betydelig bedre enn den første. Det er også et markant stort flertall i Alltinget bak vedtaket nå, mens det var knepet flertall for den første avtalen, 44 representanter av Alltingets 63 stemte ja, mens 12 sa nei og 3 var avholdende.

Det presidenten kan støtte seg til dersom han velger å sende saken ut i enda en runde med folkeavstemning er at det er stor uenighet i folket om saken. Om det blir mindre uenighet etter en folkeavstemning er det lite håp om.

Det er rimelig klart at om folket forkaster avtalen i en folkeavstemning vil den gå inn i rettsapparatet i Europa. Islands forhandlingsparter vil sikker ikke være villige til å ta opp forhandlinger enda en gang og slett ikke når de mener å ha gitt Island etter mye i den nye avtalen. De fleste mener at Island vil få det meget vanskelig med å overbevise en domstol om at landet ikke skal betale noe som helst av Icesave. Mange mener at det er en stor fare for at en domstol vil pålegge Island å betale mange ganger det beløpet som den Icesave-avtalen inneholder. Dette var også en rød tråd i representantenes begrunnelse i avstemningen i Alltinget. Om presidenten tenker likt og flertallet av representantene i Alltinget vil vi få vite om få dager.

Det er også en sak for seg å vurdere om en slik sak som Icesave er egnet til en folkeavstemning. De fleste har minimale forutsetninger til å forstå omfanget av saken, hvilke konsekvenser det medfører å si ja eller nei. Det er også meget tvilsomt å be folket om å ta standpunkt om det vil at staten, dvs. de selv, skal ta på seg store økonomiske byrder. Sannsynligheten for at folket sier nei til å bære byrdene er stor. Det andre alternativet er ikke opp til avstemning – å bli dømt av en domstol.

Midt opp i dette kommer den islandske nasjonalbanken – Seðlabanki Íslands – med nyhet om at den islandske staten ikke på mange år har stått så sterkt når det gjelder utenlandsgjeld som den gjør akkurat nå. Det skyldes selvsagt at mye av gjelda ligger på de konkursrammede bankene, dvs. konkursboene og ikke staten.