Islendingene avslo i folkeavstemningen 9. april å løse Icesave-konflikten med en avtale. Nesten 60 prosent sa nei til den foreliggende avtalen med Storbritannia og Nederland.

 Et nei betyr ikke at saken er ute av verden men at den er kommet tilbake på START. Folket på Island har talt, det vil ikke løse den med en avtale. Islands motpart, Storbritannia og Nederland, vil mest sannsynlig reise en sak mot Island for å få innbrakt pengene som landene utbetalte til kunder i Icesave.  De fleste som har uttalt seg om en eventuell rettssak og utfallet av en prosess i domstolene mener at Island vil tape og at beløpet Island må betale blir vesentlig større enn det som lå inne i avtalen som ble nedstemt.

Til tross for at den islandske presidenten mener at folkeavstemningen betyr et stort demokratisk framskritt for Island, mener andre at det er meget kritisk for Island at landet ikke kan løse en internasjonal tvist med avtale. Etter at et overveldende flertall i Alltinget hadde vedtatt lov om Icesave avtalen besluttet presidenten å sende lovteksten ut til folkeavstemning.

I flere medier i utlandet er saken satt opp slik at et nei betyr at Island ikke vil betale Icesave. Islandske myndigheter har flere ganger erklært at Island vil gjøre sin internasjonale plikt i forhold til internasjonale lover og regler. Uansett hvor ofte folket stemmer nei til å betale vil Island ikke unngå å betale dersom en dom faller slik. I denne saken er alle løsninger urettferdige for folket på Island. Det er også viktig å huske at årsaken til saken ligger i den måten den islandske økonomien ble styrt på i en lang tid før den kollapset i oktober 2008. Gang på gang valgte folket en regjering, en ledelse for økonomien, som førte til kollaps og som tillot at Icesave ble opprettet. Om folkeavstemningen nå er et demokratsk ansvar så var også valg av ledelse for landet et demokratisk ansvar.