I nabolaget mitt er et stort og fint åpent område, plen og gode muligheter til å høste frukt og grønt. Selvfølgelig bruker befolkningen området til både rekreasjon og til å plukke litt frukt og grønt. Det er klart at området kunne gi mye mer av seg, om man bare fikk regulert det. Etter noe om og men i bydelsutvalget fikk et forslag om å styre høstingen ved et kvotesystem støtte hos flertallet. Kvotene ble siden delt ut til de som søkte. En del av de som søkte gjorde det egentlig bare for å søke, de var lite

interessert i frukt og grønt. De lånte sin kvote til andre som da kunne høste mer. Etter to til tre år var det noen som ville leie kvoten sin til andre og noen ville til og med selge den. Nå ti år senere er kvotene kommet i hendene på noen få kvoteeiere som høster frukt og grønt. De som har flyttet til bydelen har ingen mulighet til å være med, kvotene er for dyre. De store kvoteeierne har også laget seg et system for salg av frukt og grønt og de sies at de også er aktive i å kjøpe opp aksjer i selskaper eller verdipapirer i finansselskaper. De mener at de må forvalte sitt pund.

Representanter i bydelsutvalget har nå fremmet et forslag om at kvotene skal fordeles på nytt. Det betyr at alle kvotene vil bli inndratt og så kan beboerne søke om tildeling av kvoter. De som nå har kvotene vil da også kunne søke om kvoter, men de vil sikkert ikke få så stor andel som de har nå.

Representanter for de store kvoteeierne mener forslaget ikke er akseptabelt. De som har kvotene nå har betalt for dem og derfor kan bydelen ikke bare inndra de, selv om kvotene i utgangspunktet ble delt ut gratis til beboerne. Om kvoteeierne ikke lenger kan drive som de gjør nå vil de gå konkurs. De har investert i salgssystem og utstyr og så har de betalt store penger for kvote. Det viser seg nemlig at kvotene relativt raskt ble priset og kvoteprisene regnet inn i regnskapet som eiendom, selv om det var uttrykkelig presisert når kvotesystemet ble laget at kvotene og ressursen frukt og grønt skulle alltid være beboernes eiendom.  

I forhandlingene i bydelsutvalget prøver man å møtes på veien. De etablerte kvoteeierne kan få noen år på seg til å levere inn kvotene. I disse årene skal de betale en kvoteleie til bydelen. Etter hvert skal de så levere inn kvotene og de fordeles på nytt til de som ønsker å drive med frukt og grønt og som er villige til å betale en leie for å bruke kvoten. I det nye systemet er det ikke lov å leie kvote videre eller selge den til andre. I dag er man ikke kommet i mål og diskuterer. Fortsatt mener kvoteeierne at de ikke kan levere kvoter tilbake til bydelen, som er den rettmessige eier, eller at de kan betale en kvoteleie for bruk av kvoter. De mener også at om de tvinges inn i et nytt system og går konkurs vil bydelen tape mye siden ingen andre er i stand til å drive innhøstingen så effektivt som de gjør. Da vil både frukt og grønt råtne og ikke bli til nytte for noen.

Denne lille historien er islandsk fiskeripolitikk i nøtteskall. Regjeringen har planer om å endre kvotesystemet og tvinge rederiene til å levere tilbake fiskekvoter som siden kan fordeles på nytt. Dette går rederiene sterkt imot og mener de eier kvotene, selv om de i utgangspunktet ble delt ut gratis til rederiene. Rederiene har aldri betalt for fiskekvotene til staten, som er den rettmessige eier, de har bare betalt til hver andre. Prisen gikk stadig opp og fortjenesten ble siden pløyd inn i finansselskaper som så gikk konkurs. Rederiene sitter derfor med en stor gjeld som følge av at de tappet bransjen for verdier.

Det islandske kvotesystemet i fiskeriene er i utgangspunktet et godt redskap for å styre bærekraftig fiske. Det som ødela systemet var at rederiene ikke ble krevd kvoteleie til staten og at man fikk fritt kjøpe og selge fiskekvoter. Det er en sterk politisk vilje på Island til å endre systemet slik at man ikke kan tjene seg søkkrik på kvotespekulasjon. Om man skal bli rik så er det av å fiske.