Et tilbakeblikk på det politiske Island - partiene og utvikling

Det å gi et kortfattet overblikk over et lands politiske historie er vanskelig. Vi vil her fokusere på politiske partier i et historisk perspektiv og i noen grad hvordan politikken har forandret samfunnet. 

Som en liten innføring tar vi med et overblikk over de norske partiene, bl.a. for å gjøre det lettere å plassere de islandske partiene. 

Norge

Historien til de norske politiske partiene viser relativt stor stabilitet i partistrukturen. Det er, stort sett, de samme partiene som konkurrerer om folkets stemmer, men i noen tilfeller har man byttet navn, eller emballasje. Partiene Høyre og Venstre ble begge stiftet i 1884, Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887,  Senterpartiet byttet navn i 1959 fra Bondepartiet, som ble stiftet i 1920. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933, som et lokalt parti for Hordaland, men ble registrert som landsdekkende parti i 1938. Fremskrittspartiet ble etablert i 1973, som Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977. Sosialistisk Venstreparti ble stiftet i 1975, etter valgsamarbeid mellom Sosialistisk Folkeparti, Norges kommunistiske parti (NKP) og en gruppe utbrytere fra Arbeiderpartiet - Sosialistisk Valgforbund 1973-1975. Miljøpartiet De Grønne ble stiftet i 1988 og fikk en representant valgt til Stortinget i 2013. MDG har ikke klart å bryte sperregrensen på 4 prosent. Partiet Rødt ble stiftet i 2007 når Rød Valgallianse, Arbeidernes Kommunistparti (AKP) og ungdomsorganisasjonen Rød Ungdom ble slått sammen som et parti. Partiet fikk en representant valgt til Stortinget i 2017 og brøt sperregrensen i valget 2021. Partiet Pasientfokus fikk en representant valgt fra Finnmark i valget 2021, men stilte ikke lister andre steder. 

Av de 10 partiene som har representanter på Stortinget nå, er tre stiftet på 1880-tallet, to i mellomkrigstida, to på 1970-tallet, ett på 1980-tallet og to på  2000-tallet. 

Det er mulig å si at alle partiene, bortsett fra Pasientfokus, er ideologiske partier som refererer til relativt kjente samfunnsmessige forhold, som samfunnsklasser og grunnleggende verdisyn. Ingen av disse partiene er grunnleggende og tydelig populistiske. Dette er kanskje årsaken til at det i Norge, i motsetning til mange andre land, fungerer godt med mindretallsregjeringer. Det er bare Senterpartiet som har inngått i regjeringssamarbeid i alle retninger, til høyre, i sentrum og til venstre. De andre partiene som kaller seg sentrum har ikke samarbeidet med andre enn borgerlige partier. Skillelinjen mellom den borgerlige og den sosialistiske siden har vært ganske klar. I Norge må vi vente lenge på å få en regjering som utgår fra Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slik Island har hatt i perioden 2017 til 2024. Like etter at Island ble republikk i 1944 fikk landet en ny regjering som besto av tre partier. Selvstendighetspartiet (Høyre) ledet og fikk statsministeren, de andre partiene var Alþýðuflokkurinn, (det sosialdemokratiske partiet) og Sosialistpartiet. Denne regjeringen som omfattet begge sider i politikken hadde som oppgave og mål å bygge opp næringslivet etter krigen og fikk navnet “Nyskapingsregjeringen”. 

Island

(Islandske partier har alltid en listebokstav. For å gjøre teksten enklere bruker vi listebokstav i stedet for partinavn i teksten. Dette er også på grunn av at partinavn på islandsk og norsk ikke harmonerer. For eksempel har partiet Framsóknarflokkur på Island ikke noe med Fremskrittspartiet i Norge å gjøre. Her er listebokstaver og partinavn på islandsk, og det tilsvarende partiet i Norge, når det er tydelig og klart.

(A) - Alþýðuflokkur - sosialdemokrater, tilsvarer Arbeiderpartiet
(B) - Framsóknarflokkur - bondepartiet, tilsvarer Senterpartiet 
(D) - Sjálfstæðisflokkur - borgerlig, tilsvarer Høyre (noenlunde)
(V) - Vinstri hreyfingin - grænt framboð - Venstre bevegelsen - grønn liste, tilsvarer SV 
(S) - Samfylkingin - sosialdemokrater, tilsvarer Arbeiderpartiet 
(F) - Flokkur fólksins - sosialliberalt populistisk parti 
(C) - Viðreisn - borgerlig liberal, kan delvis tilsvare Venstre
(M) - Miðflokkurinn - høyreliberal, har mye til felles med FrP 
(P) - Piratene - blokkuavhengig men heller til venstre i mange saker 

Fram til slutten av 1980-tallet hadde Island relativt stabil partistruktur. I stammen er de såkalte “fire-partiene” (fjórflokkurinn) fra høyre: Sjálfstæðisflokkurinn  (Selvstendighetspartiet) (D), Framsóknarflokkurinn (Fremskrittspartiet, bondepartiet) (B), Alþýðuflokkurinn (Sosialdemokratiske partiet) (A) og Alþýðubandalagið (Folkealliansen, tidligere Sosialistpartiet (til 1968) og Kommunistpartiet (til 1938)) (G). Av og til dukker det opp partier eller valglister som ikke holder mer enn en eller to perioder før de legges ned eller går tilbake til der de kom fra.

(A) og (B) ble begge stiftet i 1916. (A) som den politiske armen i Landsorganisasjonen og (B), som bøndenes parti ved at Bondepartiet og Uavhengige bønder i Alltinget etablerte samarbeid i ett parti. (D) ble stiftet i 1929 på grunnlag av flere partier som hadde samlet seg i Det Liberale Partiet. (G) har sine røtter tilbake til Islands Kommunistparti, som ble stiftet i 1930, men ble nedlagt til fordel for etablering av Folkets Fellesskapsparti - Sosialistpartiet i 1938. Sosialistpartiet ble siden lagt ned som parti ved etableringen av (G) i 1968, men da hadde (G) i en periode vært et valgforbund av Sosialistpartiet og en utbrytergruppe fra (A). 

I 1969 ble Forbundet av liberale og venstrevelgere (Samtök frjálslyndra og vinstri manna) etablert og fikk representanter i valget 1971, men mistet oppslutning og falt ut av tinget i valget 1978. Kvinnelisten (Kvennalistinn) ble stiftet i 1983 og stilte lister i Alltingsvalget samme år og fikk tre kvinner valgt. Kvinnelisten ble nedlagt da den gikk med i etablering av Samfylkingin (S) i 1999/2000. Borgerpartiet (Borgaraflokkurinn) ble etablert i 1987 av Albert Guðmundsson, en forretningsmann i Sjálfstæðisflokkurinn, som ble satt av som industriminister og forlot da partiet sitt og etablerte sitt eget parti, som fikk 7 representanter i Alltinget. Det holdt ikke lenge, i 1989 ble Albert utnevnt Islands ambassadør i Frankrike (der han tidligere var populær fotballspiller) og sluttet dermed i politikk. Borgerpartiet ble avviklet i 1994.
Samfylkingin (S) ble etablert ved sammenslåing av flere partier i 1999/2000. Et av disse var Kvinnelisten, som hadde stilt til valg 1983 til 1998 med et brukbart resultat. De andre var det (A), (G) og Folkevekkelsen (Þjóðvaki), utbrytere fra (A) med en markant leder som senere (2009) ble statsminister (Jóhanna Sigurðardóttir). I forarbeidet til etableringen av (S) var målet å samle hele venstresiden til en bred bevegelse, til et parti. Innen (G) var det motstand som mente at det var viktig med en tydeligere stemme til venstre, en mer miljøbevisst og radikal stemme, til og med sosialistisk. Motstanderne ble ikke med i samlingen og etablerte en ny bevegelse: Venstrebevegelsen-grønn liste, eller Venstre-Grønne som de ble kalt til daglig. 

Omveltningen

På 1990-tallet skjedde mye i islandsk politikk, og ikke minst i samfunnet. Det gamle partisystemet begynte å skrante, særlig på venstre side i politikken. I samfunnet startet en prosess som på mange måter kan betraktes som en samfunnsmessig omveltning. Det gamle samfunnet med en relativt stor og sterk offentlig (statlig og kommunal) sektor og en sterk kooperativ bevegelse, blir i et raskt tempo privatisert og i bunn og grunn pulverisert. Den kooperative bevegelsen SÍS (Forbundet av islandske kooperative foreninger) drev omfattende virksomhet innen handel, eget fraktskipselskap, egen distribusjon av drivstoff (bensin og disel), egen bank og eget forsikringsselskap, m.m. SÍS var en base for bondepartiet (B). I løpet av noen få år rakner stormakten SÍS og går konkurs i 1992. På sitt beste var om lag en tredjedel av befolkningen på Island medlem i den kooperative bevegelsen og om lag 14 prosent av sysselsettingen på Island var i regi av den kooperative bevegelsen. At denne stormakten i næringslivet forsvant i løpet av noen få år skapte et stort rom for private aktører, som enten tok over virksomhetene eller rommet som de etterlot seg.   
På 1980-tallet fikk en organisert gruppe innen (D) besøk av kjente høyreliberale økonomer og forkjempere for markedsliberalisme fra Amerika, bl.a. Friedman og Hayek. Målet var å innføre markedsliberalismen på Island. Gruppen besto av folk som satt i sentrale posisjoner i det offentlige systemet og det private næringslivet. Oppgaven var blant annet å omdanne (D)-partiet fra å være et sosialkonservativt parti til et markedsliberalistisk parti. Dette lyktes de med og allerede i valget i 1991 fikk partiet, med en ny markedsliberalistisk ledelse, et flertall i Alltinget sammen med (A). Den nye regjeringen la fram en klar og tydelig politikk om å privatisere statlige bedrifter og institusjoner. Regjeringen satte ned et offentlig utvalg - Privatiseringsutvalget - som fikk rollen med å styre privatiseringen. Utvalget fortsatte arbeidet sitt til 2007, året før finanskollapsen. I regjeringens første arbeidsår ble statens eiendeler i åtte statlige bedrifter solgt. I årene etter ble det systematisk gått til verks og flere store statlige virksomheter ble solgt til private. 

Det var klart at regjeringens politikk ikke var like godt likt blant sosialdemokratene (A) som blant de høyreliberale i (D) og i valget i 1995 ble (A) byttet ut med (B). Da hadde den kooperative bevegelsen og den sterke støtten til (B) gått konkurs og (B) måtte finne seg noe nytt å støtte seg til. I stedet for ideologien til den kooperative bevegelsen, samarbeidstenkningen, satset (B) på den nye privatiseringsbølgen. Ledende personer i partiet og partiets støttespillere fra de konkursrammede kooperative virksomhetene gikk aktivt inn i nye selskaper og selskaper som overtok etter de konkursrammede. Det var denne konstellasjonen av (D) og (B) som drev et av de mest dristige samfunnsmessige eksperimentet i Islands historie og i realiteten også i internasjonal sammenheng, i årene 1995 til 2007, og (D) siden videre til det hele kollapset i 2008. 

Eksperimentet om å omdanne Island til et internasjonalt finanssenter havarerte. 

Finanseventyret - finansvikinger

Salg av statlig eiendom satte i gang et “finanseventyr” på Island og etter hvert når de statlige bankene ble privatisert omkring og etter år 2000, satt Island plutselig ved samme bord som de store innen finans i det store utlandet. (D) hadde plassert sine folk, ikke bare i regjeringen, men også i sentralbanken og det statlige systemet ellers. Deres oppgave var å sikre liberaliseringen i samfunnet.
Postulatet var at et liberalt og fritt marked trenger ikke finanstilsyn eller konkurransetilsyn eller annet offentlig tilsyn eller kontroll. De frie bankene skal kontrollere seg selv og konkurransen skal bidra til kontroll og effektivitet. De islandske bankene ble stadig større og de vokste i mange land. 

Det var ikke mange som var opptatt av å se bankene etter i kortene. Bankene vokste ved at de kjøpte hverandre og betraktet kjøpepengene som friske penger. Det tenkte ikke folk på når de investerte sparepengene sine i bankaksjer. Vi husker navn som Glitnir, Kaupthing og Landsbanki. Islandske banker kjøpte opp banker og finansinstitusjoner i mange land, også Norge. Islandske selskaper grupperte seg i “groups” og aksjeverdien steg. Et fallitt selskap ble kjøpt og solgt mange ganger til stadig høyere priser og inngikk som realverdi i porteføljen, selv om selskapet var like fallitt som før (eksemplet Sterling). Bankene lånte sine ansatte store lån (bulletlån) som de ansatte måtte bruke til å kjøpe aksjer i banken, for så å tjene stort når de på et senere tidspunkt solgte aksjene. De lånte pengene betraktet banken som friske penger og en berikelse for banken, selv om dette i realiteten var bankens egne penger. Når bankene gikk konkurs i oktober 2008 falt aksjeverdien til null. Bulletlån er avdragsfrie lån som betales i sin helhet på dato. På styremøte like før konkurs vedtok styret å annullere bulletlånene (pengene hadde jo aldri gått ut av banken!) og på den måten slapp flere ledende personer i bankene å gjøre opp for seg. De hadde tatt en risiko på samme måte som tusenvis av vanlige folk som kjøpte aksjer for sparepengene sine og tapte alt, men de ansatte i bankene slapp.

Smulene som ble strødd inn i det islandske samfunnet var nok til å skaffe finansfolkene en enorm støtte - det ble lagt merke til når en islandsk riking kjøpte et engelsk fotballag, eller når islendingene tok over eierskapet i det danske æreverdige Magasin du Nord i Danmark. Pengegaloppen skaffet også regjeringspartiene støtte og tillit. 

Det var ikke mange som tvilte på det islandske finanseventyret når selveste Islands president reiste rundt sammen med regjeringspolitikere og finansvikinger og bedyret deres klokskap og fantastiske egenskaper som finansfolk. Presidenten mente at egenskapen til finansfolka var nedarvet fra vikingene - å går inn raskt og rydde opp - ikke bruke mye tid på å spekulere, tid er en kostbar verdi. 

I en tale i The Walbrook Club i London 3. mai 2005 sa presidenten bl.a.:
 

We are succeeding because we are different, and our track record

should inspire the business establishment in other countries to re-examine

their previous beliefs and the norms that they think will guarantee results.

The range of Icelandic success cases provides a fertile ground for a

productive dialogue on how the modern business world is indeed

changing. …
 

Second, we tend to focus on the results rather than the process: to

go straight to the task and do the job in the shortest time possible; to ask

when it can be done rather than how. (Hele talen:)

Hele talen er utrolig, særlig i lys av det som skjedde i oktober 2008 når bankene kollapset og to av landets fremste, statsministeren og sentralbanksjefen tømte landets valutareserver - noen hundre millioner euro i synkehullet etter bankene. Ingen vet hvor pengene tok veien, men det er kjent at veien til skatteskjulene på Tortola og andre slike steder var åpen og godt trafikkert. 

De som kritiserte, ble stemplet som sendrektige og til og med misunnelige. Danske Bank var tidlig kritisk og fikk høre det fra finansfolk og myndigheter på Island. Dansk misunnelse! Kritiske stemmer slapp ikke til på Island, der finanseliten hadde kjøpt opp medier, aviser og TV-stasjoner. Kun statlige RUV (tilsvarer NRK) fortsatte som statlig og politisk nøytral. Morgunblaðið, den tradisjonelle partiavisa for (D), hadde en særstilling som “hele folkets avis”, landets største mediehus, og et sterkt talerør for politikken bak finanseventyret.
Opposisjonen ble lammet. Den politiske opposisjonen ble lammet av den fantastiske “sukksessen” til regjeringen som hadde klart å skape et finanseventyr. Opposisjonen i samfunnet ble også lammet, men av den tilsynelatende friheten til å handle, kjøpe, låne penger og kjøpe mer. Og, som nevnt var så å si alle mediene på Island eid av finansfolk. Det er eksempler på at finansfolk kjøpte aviser for å skaffe seg talerør og dikterte redaksjonene.  

I Alltingsvalget 2007 hadde (B) mistet oppslutningen og samarbeidet med (D) tok slutt. Symptomisk nok besluttet ledelsen i (S) å gå til samarbeid med (D) i regjering i mai 2007, et drøyt år før samfunnet raknet, et drøyt år før kollapsen i begynnelsen av oktober 2008. I ettertid mener mange at det å gå i regjeringssamarbeid med (D) var en stor feil, alt for mange hadde sett at galskapen ville ende med en kollaps. Det blinket mange røde lys på veien, både på Island og i Europa. 

Etter 2008

Det islandske samfunnet etter 2008 er langt fra det samme som før 1990. I mellomtiden har det meste blitt revet opp med røttene. For ordens skyld er det riktig å nevne at kollapsen ikke var like alvorlig for hele næringslivet. Fiskeriene fortsatte som før, den kraftkrevende industrien gikk som før og landbruket var intakt og gikk som før. Finanssektoren, som vokste mye og ansatte flere folk enn fiskeriene, ble kraftig redusert ved krasjet. Byggebransjen stoppet opp, særlig i Reykjavik og omegn. I perioden etter 2000 vokste turismen, Island var et billigt og eksklusivt reisemål. 

Det må likevel nevnes at det ikke spiller noen rolle hvor du befinner deg i samfunnet hvis du har investert sparepengene dine i en bank, eller selskap som går konkurs, så taper du pengene. Ungdommen som tok opp lån i utenlandsk valuta, som f.eks. japanske yen, med ekstrem lav rente, for å kjøpe den fine bilen, måtte betale tilbake i islandske kroner som hadde rast i verdi. Bilen var ikke mulig å selge, ungdommen ble gjeldsslave før den rakk å bli 20 år. 

Pensjonistene i fiskeværet kjøpte aksjer i Glitnir og så fram til en svært god avkastning, men nei, aksjene ble null vert og pensjonen også. Men de fleste i fiskeværet beholdt jobben, båtene fisket og fabrikkene kjørte. 

Kollapsen avslørte hvordan politikk og finans henger sammen. 

Når samfunnssikkerheten blir koblet ut av de som bestemmer lover og regler, stopper ikke grådigheten. Når fortellingen i samfunnet er den samme i alle medier - hvem kjøpte hvem i går - hvilke aksjer er de mest lukrative - hvordan går det med det islandske fotballaget i England? En symfoni av suksesshistorier av finansvikingene!
Historien om hvordan Kaupthing Bank ble til er en røverhistorie. Den statseide landbruksbanken “Bunadarbankinn” skulle privatiseres og nå ville man få inn en stor og sterk utenlandsk bank på eiersiden. Det gikk ikke slik, men det endte med Kaupthing Bank, banken som eide seg selv.  
En gruppe investorer, kalt S-gruppen, la fram et tilbud i Bunadarbanken. S-gruppen besto blant annet av investorer med fortid i den gamle samvirkebevegelsen, som gikk konkurs i 1992. Eiendelene ble overtatt av personer med nær tilknytning til (B), som med det ble viktige private investorer, bl.a. i S-gruppen - en gruppe av islandske investorer. 

Men bak lurte en annen gruppe, Kaupthing.

Kaupthing hadde vokst fra å være et lite meglerfirma på 1980-tallet til å bli en aktør å regne med innen finans, men manglet status som en forretningsbank.

Salgsprosessen ble en røverhistorie som endte i april 2003 med at Bunadarbankinn og Kaupthing ble slått sammen til en bank - Kaupthing Bank.
(Historien er her: Kaupthing blir bank)

En villet planlagt politisk prosess

I perioden fra 1990 til 2009 ble samfunnet dramatisk forandret. Vi kan tenke oss hva som skjer når et parti og/eller en ideologi får så sterk makt og posisjon, at det kan forandre samfunnet. Den ideologien som tok makten på Island i 1991, og ble siden styrket vesentlig etter valget i 1995, rettet seg mot grunnvollene i samfunnet.
Island var og er et lite land, en liten økonomi, med en godt utdannet befolkning og fantastisk produktive naturressurser. Til tross for mange mangler i lover og regelverk (bl.a. på grunn av at grunnloven og lovverket ble overtatt nesten komplett fra det danske monarkiet) bygget samfunnet på stor tillit og forståelse for at det er bedre å arbeide sammen enn hver for seg. Dette førte bl.a. til at (D) som det borgerlige partiet var lengst av tilhenger av en sterk stat og var preget av å være et sosialliberalt parti i motsetning til et markedsliberalt parti. I utlandet hadde (D) blitt kalt "aristokratisk", men på Island hadde man ikke en slik samfunnsklasse som basis i politikken. Etter at Island fikk suverenitet i 1918, i kongefellesskap med Danmark, begynte en nasjonal oppbygning, bl.a. statlige banker, statlige sildefabrikker og kommunale rederier. Etter andre verdenskrig fortsatte den statlige og kommunale oppbygningen. Det ble etablert statlig sementfabrikk, statlig gjødselsfabrikk og flere store statlige selskaper. Store statlige vannkraftverk forsynte den kraftkrevende industrien med strøm. Varme kilder ble temmet for å forsynte befolkningen med varmt vann i kommunal regi.
Bygningsbransjen ble derimot privat og der konkurrerte store selskaper, delvis også de selskapene som delte entreprenøroppgavene for den amerikanske basen i Keflavik mellom seg. Det var stor bolignød i Reykjavik etter krigen. Byen vokste raskt og det manglet boliger. For å løse problemet ble det inngått avtaler mellom staten og arbeiderbevegelsen om å bygge flere tusen boliger for vanlige folk. Dette førte til at store drabantbyer ble bygget på 1960 og 1970-tallet med et stort statlig bidrag.

Fiskeriene har vært alfa og omega for Island. Derfor kjempet Island så iherdig for å utvide fiskerigrensen og senere for å få internasjonal anerkjennelse for 200 nautiske mils økonomisk sone. (Hvem eier fiske i havet?) I slutten av 1960-tallet hadde fiskeriet minsket noe, på grunn av at trålerflåten var blitt gammel og slitt, men også på grunn av overfiske. Da var fiskerigrensen fortsatt 12 nautiske mil, men britiske og tyske trålere fikk lov til å fiske innenfor grensen, ifølge avtale etter torskekrigen 1958-1961. Fiskerigrensen ble utvidet til 50 nautiske mil 1972 og siden til 200 nautiske mil i 1975, da den internasjonale ordningen med 200 nautiske mils økonomisk sone ble innført.
På Island ble det diskusjoner om måter å styre fisket. Det var enighet om at det måtte til styring og forslag om fiskekvoter ble satt fram. Tidlig på 1980-tallet ble det enighet om at fisken i havet var en nasjonal eiendom og det ble politisk enighet om et kvotesystem. Etter at kvotesystemet ble innført og det viste seg ikke å fungere optimalt presset næringen på med endringer, bl.a. om utveksling av kvote på ulike fiskeslag mellom rederier og overføring av kvote mellom rederier. Dette var endringer som det hadde blitt advart mot siden det ville føre til handel med kvoten. I løpet av kort tid ble det etablert et marked for fisken i havet, den nasjonale eiendommen, men uten lovlige rammer, altså det var ikke ulovlig og heller ikke lovlig. Fiskekvotene hadde ofte større verdi enn fartøyene kvoten ble registrert på. De store rederiene kjøpte båtene og overførte kvoten til egne trålere og kondemnerte båtene, som ble tatt på land eller senket. Det er vurdert av mange at innføring av kvotesystemet med fritt kjøp og salg av kvoter er den største overføringen av verdier på Island noensinne.
Til tross for regler om at et rederi ikke kan eie for stor del av kvoten, eies nå mesteparten av kvoten av noen få rederier og sammenslutninger av rederier. Tildeling av fiskekvoter skjer uten vederlag og rederiene får tildelt kvote i samsvar med fiskeerfaring fra forrige år. Total kvote for fiskeslag er bestemt av myndighetene og det er Fiskistofa som tildeler kvoten. Fram til 2004/05 ble det ikke krevd vederlag for bruk av fiskeressursene, altså ingen ressursskatt, men ny lov i 2002 satte stopp for dette. Loven sier at det skal betales 33 prosent ressursskatt (grunnrente) av utbyttet, dvs. av kilopris på fisk, minus kostnader. Dette skaffer i underkant av 700 millioner NOK i statskassen (tall 2024) og forventes å øke de neste årene på grunn av økt fangst og effektivisering. Lenge var fiskeriene den aller største økonomien på Island. Etter 2000 begynte andre deler av næringslivet å vokse. Finans ble en stor sektor fram til kollapsen i oktober 2008, mens turismen har vokst og er nå større enn fiskeriene som andel av nasjonalproduktet.

Den mest påfallende endringen på Island etter 2000 er andelen innvandrere. Det var relativt få utlendinger på Island fram til år 2000, siden har andelen økt mye og er nå nesten 20 prosent av befolkningen. Kun en liten andel av disse er asylsøkere, de fleste fra Ukraina og Venezuela. De fleste er arbeidssøkende fra EØS-området, hvor den største enkelgruppen er fra Polen.
Det sier seg selv at dette har medført endring i samfunnet på mange måter, og det er også klart at næringslivet ikke hadde klart seg uten den store gruppen utlendinger. Arbeidsledigheten er lav, under 3 prosent og det viser seg at ledigheten blant innvandrere er lavere enn blant islendinger. De fleste innvandrere arbeider i lavtlønnsyrker og dette har påvirket arbeiderbevegelsen. Innvandrere er en stor del av medlemmene i en av de største arbeiderforeningene på Island, Efling. (Mer om innvandring til Island)

Politikken som forandrer.

Av og til hører og leser vi at bankkollapsen i 2008 skjedde først og fremst fordi det oppsto en økonomisk krise i utlandet. Amerikanske banker gikk over ende og det ble finanskrise i Europa. Det var det som forstyrret planen om å gjøre Island til et internasjonalt finanssenter.
Det er klart at før vulkanen blåser har det skjedd mye under overflaten, store mengder magma har flyttet på seg og det buldrer og det rister og så velter lavaen ut, glødende og mektig. Bankkollapsen var ikke noe utbrudd, men endepunktet på et vanvittig politisk eksperiment som ble satt i gang og ledet av folk med en klar ideologi. Det lå en plan på bordet når markedsliberalistene i (D) satte ned det regjeringsutnevnte utvalget i 1991, Privatiseringsutvalget. Det var en plan om omveltning som lå til grunn for regjeringen til (D). Hele prosessen fram til statsministeren ba Gud velsigne Island på TV, når finansbyggverket raste 6. oktober 2008, var villet og planlagt. (God bless Iceland!) Prosessen ble ikke til på grunn av islendingenes fortreffelige finansielle begavelse, eller besluttsomhet nedarved fra vikinger. Det skjedde ikke tilfeldig at regjeringen la ned finanstilsyn og konkurransetilsyn. Det skjedde ikke tilfeldig at (D) plasserte sine folk strategisk i administrasjonen, det skjedde ikke tilfeldig at utdanningsministeren på eget initiativ og uten råd eller samråd med Universitetet, opprettet en professorstilling og tilsatte en av (D)’s viktigste ideologer. Verdt å nevne at vedkommende ble dømt for plagiat mens han satt som professor. Det kunne ikke universitetet gjøre noe med, han var tilsatt av statsråden. 

På område etter område ble samfunnet flyttet fra fellesskap til privatisering. Det ble ikke brukt synlig makt. Alltingsvalg fikk (D) overveldende støtte og det samme fikk samarbeidspartneren (B). I valget 1995 fikk (D) 37,1 prosent og (B) 23,3 prosent. I neste valg,1999, fikk (D) 40,7 prosent og (B) 18,4 prosent. I de neste valgene 2003 og 2007 fikk (D) rundt 35 prosent, mens (B) begynte å tape oppslutning og fikk kun 11,7 prosent i valget 2007. Det manglet ikke oppslutning om politikken. Island som finansverdens midtpunkt, begeistret mange. Partiene på venstre side klarte ikke å avsløre den markedsliberale politikken. Det var kanskje vanskelig ettersom lederen for den radikale Folkealliansen 1987 - 1995 ble Islands president i 1996 (president 1996 - 2016) og begynte etterhvert å representere finansvikinger på tokt i utlandet, der han hyllet den spesielle islandske finansoffensiven. Hans tidligere partifeller måtte tro at dette var noe bra, siden sjefen som var blitt president sa det. 

(S) hadde tok plass i regjering og erstattet (B). Lederen for (S) forsvarte regjeringens politikk og mente at alt var i orden, at det finansielle grunnlaget var solid, bankene står fjellstøtt og ingen fare. Det ble en våt klut i ansiktet på (S). 

Kollapsen

Det var ikke bare banker og finans som kollapset i oktober 2008, det gjorde også det politiske systemet. Tilliten til regjering og Alltinget raste, det gjorde også tilliten til de politiske partiene. På mange måter gikk samfunnet i oppløsning. Etter Alltingsvalget i 2009 dannet (S) og Venstre-Grønne (V) en mindretalls regjering med 30 av 63 representanter. (S) og (V) fikk (B) til å garantere mot mistillit. Oppgaven til regjeringen var gjenreining, eller egentlig å ta oppvasken etter finansvikingene. De to partiene til venstre i politikken fikk ikke gjort mye mer enn å rydde opp og sørge for at samfunnet fungerte noenlunde. Regjeringen fikk sterk kritikk for at de ikke gjorde nok for de mange som hadde mistet alle sparepengene sine og fast eiendom. Det ble sagt at de hadde glemt sine egne. Næringslivet klarte seg. I årene etter ble det oppgang, lav arbeidsledighet og heller mangel på arbeidskraft. Ved valget i 2013 ble begge regjeringspartiene straffet og fikk halvert oppslutning. (S) gikk fra 29,8 til 12,9 prosent og (V) gikk fra 21,7 til 10,9 prosent. (D) som hadde ansvaret for politikken som førte til kollapsen, fikk derimot 26,7 prosent. 

Nye partier

I kommunevalget i Reykjavik 2010 stilte partiet “Besti flokkurinn” (Det beste partiet) og ble det største partiet med 34,7 prosent. Besti flokkurinn ble stiftet av en komiker som ville ha det morsomt. Partiet hadde valgløfter om gratis håndkleder i svømmebadene, å skaffe en isbjørn til husdyrparken i Reykjavik og ikke minst, partiet skulle slette all gjeld. Komikeren ble Reykjaviks borgmester med støtte fra (S). Etter hvert ble partiet seriøst og tok stilling som et sentrum-venstre parti. 

I Alltingsvalget 2013 stilte flere nye partier, men bare to klarte sperregrensen på 5 prosent, Björt framtíð (Lys fremtid) som fikk 8,2 prosent og Piratene som fikk 5,1 prosent. Andre partier som stilte var: Dögun (Daggry), Flokkur heimilanna (Hjemmets parti), Lýðræðisvaktin (Demokrativakten), Hægri grænir (Høyre grønne), Regnboginn (Regnbuen), Landsbyggðarflokkurinn (Distriktspartiet), Sturla Jónsson (et individparti), Húmanistaflokkurinn (Humanistpartiet), og Alþýðufylkingin (Folkefylkingen). Samlet fikk disse 9 partiene 11,8 prosent av stemmene, men ingen mandater. 

I Alltingsvalget 2017 fikk enda et nytt parti representanter i Alltinget. Flokkur fólksins (Folkets parti) (F) som fikk 6,9 prosent. I Alltingsvalget i 2024 fikk (F) 13,8 prosent. 

Turbulens og 14 ganger til valgurnene

Perioden etter bankkollapsen ble en turbulent politisk periode. Islendingen gikk 6 ganger til Alltingsvalg etter 2008, 4 ganger til kommunevalg og 4 ganger til valg av president. Statsministerer har gått av på grunn av skandaler og regjeringer ikke klart å holde ut hele sin periode på fire år. Siste regjering gikk av i september 2024 og det ble et nytt Alltingsvalg 30. november. Ny regjering tok over 21. desember, når solen snudde. Det ble lagt merke til på Island, folk øyner et håp om lysere tider og stabil politikk. 

Det er (S) som nå leder regjering av Samfylkingin, Gjenreisning og Folkets parti. Alle tre partiene ledes av kvinner. Kvinner er også Islands president, det samme gjelder byskopen over Island og lederen for Høyesterett. 

Det er for tidlig å gi den nye regjeringen karakter, men det lover godt at statsministeren ber folket om råd og innspill. Det er vilje til å samarbeide mellom partier og mellom myndigheter og folk. 

 

kollapsen partiene
politik
Visninger: 428