Av og til får jeg spørsmål om hvor mange mennesker som bor på Island. Vil du vite hvor mange islendinger som bor på Island? Eller, vil du vite hvor mange mennesker som har islandsk statsborgerskap. Kanskje du vil vite hvor mange islendinger som bor i utlandet, med og uten islandsk statsborgerskap.
Hvem er islandsk? Blir du islandsk ved å få statsborgerskap? Hva med dobbelt (eller mer) statsborgerskap? Slutter polakken å være polakk når han holder det islandske passet i hånden, sammen med det polske passet.
Selvfølgelig har islandske myndigheter (Hagstofa) informasjon om hvor mange personer som bor på Island. De har også informasjon om nasjonalitet til utlendinger som bor på Island og er registrert i folkeregistrert. I tillegg vet de noe om islandske statsborgere som bor i utlandet og personer som ikke lenger er islandske statsborgere, men statsborgere i et annet land.
Dette setter søkelys på hvor komplekst samfunnsområde inn- og utvandring er.
Mer om innvandring til Island HER.
Når jeg blir spurt om antall islendinger stiller jeg motspørsmålet, hva tror du? Svaret ligger mye oftere langt over fasit enn under. Betyr det at islendingene og/eller Island tar så mye plass?
Jeg opplyser med en gang at det bor om lag 395 tusen personer på Island, og at ikke alle er islendinger. 
Islandske statsborgere som bor på Island, er rundt 325 tusen. I tillegg bor det omtrent 50 tusen islandske statsborgere i utlandet. Det betyr at islandske statsborgere er totalt rundt 375 tusen. I tillegg til islendinger bor ca. 70 tusen utlendinger på Island, som betyr at innbyggertallet nærmer seg 400 tusen mennesker.
Nå har vi ikke funnet plass til alle islendinger som ikke bor på Island og ikke lenger har islandsk statsborgerskap, men bekjenner seg som islandske. Av forskjellige grunner har islendinger fått statsborgerskap i et annet land, som ikke har godtatt dobbelt statsborgerskap og da frasagt seg sitt islandske. Det var slik mellom Norge og Island fram til 1. januar 2020. Islendinger som ble norske statsborgere før 2020 måtte slutte å være islandske statsborgere (men de fleste sluttet ikke dermed å være islendinger). Vi har ikke oversikt over hvor mange det gjelder, det kan være noen tusen personer rundt om i verden.
En del av islandske statsborgere, som bor på Island, er «utlendinger» på samme måte som islendinger i Norge, med norsk pass fra før 2020, er norske statsborgere, men som ser på seg som islendinger.
Innvandring til Island er både et gammelt fenomen og et nytt fenomen. De første som kom til Island var innvandrere, de fleste fra Norge. I dag er den største gruppen innvandrere på Island fra Polen.
Islendingene i tidens løp
Det er rimelig godt dokumentert at den islandske befolkningen stammer fra nordiske folk, i hovedsak fra Norge. Islendingene er så heldige at de har skriftlig dokumentasjon om den første tiden i landets historie. Íslendingabók ble skrevet i årene 1122-1132 av Ari den vise Thorgilsson. Den er den første boken som
ble skrevet på islandsk. Forfatteren bygger på muntlige fortellinger og navngir sine kilder. Han er ærlig og skriver i forordet: «En hvatki er missagt er í fræðum þessum, þá er skylt at hafa þat heldr, er sannara reynist.» (Men, det som kan være feilaktig i denne kunnskapen, så skal man heller ha det som viser seg å være sant.)
Íslendingabók forteller bl.a. om irske og skotske munker («papar») som besøkte Island, om landnåmet, kristningen av Island, oppdagelsen av Grønland og den første bosettingen der. Forfatteren bruker mange henvisninger fra europeiske kilder på latin for å fastsette tidsrekken i historien.
Det var faktisk mange som dro fra Norge over til Island. Noen anslag sier mellom 60 og 80 tusen mennesker. Det anslås også at da bodde 300 til 400 tusen i det som man definerte som Norge på denne tiden. (Dette er meget usikre tall)
Det står skrevet at landnåm på Island var over, fullført, når Alltinget ble etablert på Þingvellir i 930.
Island klarte ikke å holde på befolkningen. Det var ikke det at folket flyttet tilbake, men klimaet, det var uår og pester og ikke minst vulkanutbrudd som gjorde store innhogg i befolkningen. I det store vulkanutbruddet (Móðuharðindin) i årene 1783-85 gikk antall innbyggere tilbake med 20 prosent, til omtrent 30 tusen, i hele landet.
Ut på 1800-tallet, når islendinger begynner å kjempe for selvstendighet er befolkningen kun rundt 50 tusen. I 1874 når islendingene feiret 1000 år fra det første landnåm er befolkningen oppe på ca. 70 tusen. I 1918 når Island blir en suveren stat i et kongefelleskap med Danmark er befolkningen fortsatt under 100 tusen. Det er først i 1926 at det bor flere enn 100 tusen på Island.
Den første landnåmsmannen var Ingolf Arnarson fra Rivedal i Sunnfjord. Historien sier at Ingolf tok land på Island i 874. Han og hans folk kom seilende innover i en bukt der damp steg opp fra jorden, og han kalte stedet Reykjavík (Røykbukta). Reykjavik har siden dette vært Islands hovedsted.
Vekst og sentralisering
I året 1900 bodde 78 tusen på hele Island og 5 800 i Reykjavik. I 1944, når Island ble republikk, var innbyggertallet på Island 128 tusen og 50 tusen bodde i Reykjavikområdet. I 1990 var innbyggertallet 256 tusen på Island og 145 tusen i hovedstadsområdet.
Sentraliseringen skjer raskt og i takt med utviklingen i næringslivet og ikke minst i administrasjon.
Fiskeriene er den aller viktigste inntektskilden. I lange perioder utgjorde fiskeriene, fangst og foredling, majoriteten av landets inntekter. Båtene blir større, fiskefabrikkene plasseres i de største tettstedene. Landbruket blir mekanisert og trenger færre folk, og distriktene mister folk til byer og tettsteder, som også lekker folk til Reykjavik-området. 
Island har to administrative nivåer, stat og kommuner. Samtidig som distriktene tømmes av folk skjer endringer i kommunestrukturen. I stedet for 229 kommuner, det høyeste antall kommuner på midten av 1900-tallet er det nå 64 kommuner på Island.
Den største kommunen er Reykjavik med 140 tusen innbyggere, men sammen med sammenvokste nabokommuner har Stor-Reykjavik 243 tusen innbyggere. Legger man til området rundt, som kan defineres som et arbeidsområde, får vi et antall innbyggere på ca. 275 tusen.
I stedet for fylke har Island hatt «sýsla» og «sýslumann» som en del av staten. Sýslumaður (Sysselmann) er først nevnt i «den gamle avtalen» fra Håkon Håkonssens tid i 1263, men det er først i 1989 at embetet blir definert i islandske lover. Sysselmannen var kongens mann, og siden statens mann/embete og en del av administrasjonen men fra 1989 endelig lovfestet som politimyndighet. Begrepet «sýsla» har spilt en viktig rolle når det gjelder å definere landsdeler og senere valgkretser. Et annet begrep er «hreppur» (norsk: repp) som betegnelse på kommune. Dette begrepet har fulgt Island fra landnåm og finnes fortsatt i noen får kommunenavn, mens det moderne navnet er «sveitarfélag».
Flukten fra landsbygda
Island har ikke unngått voldsom sentralisering de siste 20 til 30 årene.
I 1950 bodde 144 tusen på hele Island og 65 tusen på hovedstadsområdet. Året 1970 var innbyggertallet på Island så vidt over 200 tusen og halvparten i Reykjavikområdet. I 1990 er det fortsatt hovedstadsområdet som trekker, nå med 146 tusen, mens hele Island har 256 tusen.
Tallene for århundreårsskiftet er 280 tusen på Island og 172 tusen i Reykjavikområdet. I 2024 er tallene 384 tusen mot 244 tusen.
Landsdelene sliter og klarer ikke å holde på en naturlig vekst. Vestfjordene har en markant tilbakegang fra 8 220 innbyggere i 2000 til 6 913 i 2020 og Nord-vestlandet går fra 7 970 i 2000 til 7 210 i 2020.
I denne perioden skjer det mye som påvirker innbyggertallet, antall innvandrere øker veldig. I 2000 bodde 7 271 personer med utenlandsk statsborgerskap på Island, i 2008 var tallet 23 421. I 2018 var utlendingene blitt 35 541 og i 2024, 63 528. Dette er et tillegg til den økningen som den islandske befolkningen skapte selv. Distriktene får påfyll av innvandrere mens islendingene søker sørover til Reykjavik.
Flukten fra landsbygda blir stadig styrket av forandringer i primærnæringene. Landbruket ble mekanisert for lenge siden. I et område, en fjord, med mer enn 20 gårder, som på 1960 tallet alle hadde både kyr og sau, er det nå melkeproduksjon på et par gårder og de fleste gårdene er fraflyttet. Fiskeflåten har økt kolossalt mye i tonnasje, men det er færre arbeidsplasser om bord. Fiskefabrikkene trenger heller ikke lenger så mange hender for å bearbeide fisken. En god del av arbeidet skjer også om bord på fabrikktrålerne og er automatisert. Denne effektiviseringen har levert rederiene og fabrikkene en betydelig gevinst, som har blitt brukt til å kjøpe opp fiskekvoter, som samles på et fåtall rederier. De små rederiene og sjarkfiskerne er langt på vei borte.
Den næringen som har vokst, og som i dag er i ferd med å overgå fiskeriene er turismen. Turismen trenger mange hender og de er til en stor del utenlandske. Det hevdes at uten arbeidsinnvandringen hadde turismen ikke klart seg.
Det er grunnleggende strukturendringer som har formet Island de siste årtiene.
For noen år tilbake var jeg på reise i landsdelen Vestfjordene. Jeg trengte et par sko og skulle innom en skobutikk i Ísafjördur, et tettsted med 4 000 innbyggere, og landsdelens største tettsted. Jeg fikk vite at skobutikken var stengt og det ikke var andre alternativer enn å bestille sko på nettet. Du får de i morgen med flyet, fikk jeg vite. Et annet sted, på Nord-Island, holder man på å stenge dagligvarebutikken. Etter at tunellen kom reiser folk heller en time i bil til en større butikk for å handle.
Dette er en situasjon vi kjenner fra mange steder i Norge og andre land.
En kommentar
Folk har til alle tider vandret. All innvandring begynner med utvandring. Historien har lært oss at folk flytter på seg i et håp om bedre livsvilkår. Folk på vandring spør ikke om nasjonalitet eller vitenskapelig etnisitet, det søker etter noe bedre. Noen vandrer over lange avstander mens andre reiser kort.
Grunnen til at folk utvandret fra Norge til Island (NB! Hverken Island eller Norge fantes som klart definerte land på 800 tallet.) var forventninger om bedre livsvilkår. At det ble Island kan også skyldes teknisk utvikling av bedre skip, som gjorde sjøreiser både raskere og sikrere.
Historisk er det ikke lenge siden at naboene i Skandinavia kriget, alle mot alle. Store landområder ble tatt over av nye konger. Herjedalen ble svensk (fra Norge) i 1645. Båhuslen ble svensk (fra Danmark) i 1658, men før det lå området, helt til Göta elven, under Norge. Når Kalmarunionen kollapset på 1520-tallet fortsatte Norge, med Island Færøyene og Grønland i kongeriket Danmark. Etter Napoleonskrigene måtte Danmark avstå Norge til Sverige (Kieltraktaten i januar 1814) men Danmark beholdt Island, Færøyene og Grønland. Folket ble ikke spurt.
Orknøyene, Hjaltland (Shetland) og Hebridene (Suðureyjar) ble befolket av norske landnåmsmenn allerede på slutten av 700-tallet og 800-tallet. Øygruppene ble brukt av norske konger som maktmiddel, gitt bort til jarler. I Kalmarunionen bestemte Danskekongen og kongen, Christian I, var blakk. Hans datter, Margaret, ble forlovet med Jakob III av Skottland og danskekongen pantsatte Orknøyene og Shetland som medgift. De hadde senere ikke råd til å løse ut pantet og øyene gar siden (1468) tilhørt Skottland. Folket på øyene ble aldri spurt.
Folk og folkeslag påvirkes av naturen det lever i. Det er forskjell på folk ved kysten og folk i innlandet. Det er kulturelle forskjeller og ikke minst i språk. Det sies at dialektene i Norge skyldes at folk ble isolert av høye fjell mellom trange fjorder. Det er også dialekter på det danske flatlandet på Jylland. I begge tilfellene har folk holdt seg «hjemme», ikke hatt behov for å reise og dermed holdt ved like det lokale språket. Hovedgrunnen til at det ikke er dialekter i det islandske språket er den rikelige fortellings- og bokarven igjennom flere hundre år.
Vi trenger ikke å dra langt for å finne eksempler, i forholdsvis nær tid, på at landområder og befolkning er flyttet på, som nevnt her. Litt lenger ned i Europa er eksemplene mange. Kriger og etterkrigstraktater har gjort at folk vandrer, flykter og reiser, og landområder er satt under andre lands herrer. Grenser mellom land og nasjoner er ikke så veldig gammelt fenomen. Folket er ikke spurt. Grensene er trukket av herrene, seierherrene.
Island har hatt tre perioder med innvandring og to perioder med utvandring.
Første periode med innvandring er landnåm, 870-tallet til ca. 1000. Vi vet ikke hvor mange som kom, et anslag er 60 – 80 tusen.
Andre periode er siste halvdel av 1800 tallet. Vi ønsker å bruke begrepet «innvandring», selv om det i hovedsak er midlertidig arbeidsinnvandring. Norske hvalfangere reiste store stasjoner på flere steder på Island og hadde med seg mannskap, både på båter og fabrikker. Norske rederier og «spekulanter» engasjerte seg sterkt i fiske, og særlig i sildefiske, ved Island. De fleste var fiskere på båter, men også mannskap på salterier. Hvor mange de var vet vi ikke. Tall over mannskap på båter som dro på «Islandsfiske» tyder på at det var mange, flere enn et tusen og noen år nærmere to tusen, hvert år. Det at nordmenn kom for å fiske bidro sterkt til et økonomisk løft for Island.
Tredje periode er perioden etter årtusenskiftet. Innvandring, først og fremst arbeidsinnvandring, har forandret Island på mange måter. Når utlendinger på Island er blitt flere enn 70 tusen, og nærmer seg 20 prosent av befolkningen, merkes det i samfunnet – positivt og negativt.
Den første perioden med utvandring fra Island er 1870 til 1914. Mens hele befolkningen er fra 70 tusen til i underkant av 100 tusen utvandret 16 500 islendinger til Amerika, Canada og USA.
Andre periode med utvandring er de siste årene, fra årtusenskiftet. Mer enn 50 tusen islandske statsborgere er bosatte i utlandet. I tillegg komme islendinger som har skiftet statsborgerskap og sagt fra seg det islandske. Det betyr at utvandrede islendinger er på nivå med innvandrede utlendinger. Hvis Norge har tilsvarende andel utvandrede statsborgere som Island så betyr det at mer enn 1 million nordmenn pr. i dag bor fast i utlandet. Men! Norge har ingen pålitelig statistikk over nordmenn bosatt i utlandet, ifølge SSB.
Innvandringen til Island de siste 20 årene er en stor utfordring. Samtidig er det klart at Island trenger arbeidskraften og statistikk viser at arbeidsdeltakelse blant innvandrere er større enn blant den islandske befolkningen.
Når arbeidslivet i Reykjavik-området ikke lenger kan sikre seg arbeidskraft fra den islandske landsbygda så er arbeidsinnvandring fra utlandet løsningen.
NB! Hagstofa Islands (SSB) definerer en innvandrer som person som er født i utlandet og har foreldre, bestefar og bestemor som alle er født i utlandet. Innvandrer i andre generasjon er person som er født på Island og har foreldre som begge er innvandrere.
befolkning
demografi
innvandring
utvandring
samfunn
historie
Visninger: 1279